Det som alt er bygget opp av, samlet i system. Mye å lære. Komplisert. Naturlig. Kilden til liv. Jord, luft, ild, vann, og alt det der. Små greier, stor betydning. 

Vi snakker selvsagt om kvinners syklus, eller, som jeg liker å kalle det: Mitt periodiske system. 

Omtrent sånn her ser jeg ut når jeg nærmer meg slutten på/starten på min syklus. Omtrent sånn som det ser ut føler jeg meg også. I dag er en sånn dag der jeg ikke helt forstår hvordan jeg for en uke siden faktisk lå i bikini på en strand og lyttet til skravling og bølgeskvulp. I dag er en sånn dag hvor jeg føler meg så stygg at jeg ikke vil utsette andre folk for mitt åsyn. Store deler av formiddagen forsøkte jeg å trene det av meg, liksom at all ekstra følte vekt og mørke skulle forsvinne av fysisk utmattelse. Det funket til en viss grad, fordi jeg fikk påfyll av endorfiner til hormonkaoset som allerede foregår, men effekten vedvarte dessverre ikke. Store deler av resten av dagen har jeg tilbragt på gulvet, i sofaen, i senga, på gulvet, på badet – sa jeg på gulvet? – med en hånd på magen og en arm oppgitt henslengt over øynene. Ellers har det blitt litt klemming, på kviser, og et stort innhugg i 8-pakningen med Pepsi max som jeg skamfullt bar ut av Rema 1000 på fredag, selv om jeg forrige gang sverget for meg selv at jeg aldri, aldri skulle gå den skamgangen igjen.

Til mitt forsvar, så er dette med syklus ganske (gammelt) nytt for meg. Nytt og skremmende. En ubalansert og utrygg kropp er ikke et egnet sted for å skape nytt liv, og med det forsvinner mensen. Det fantastiske er jo at kroppen kan komme tilbake, så selvsikkert og selvfølgelig at du skulle tro ingen ting hadde hendt. Og så heldig var jeg, for to måneder siden, da det siste og mest forhatte tegnet på at kroppen har det ganske ålreit dukket opp på biltur med familien. Ikke et blidt gjensyn, for å si det mildt. Men, siden jeg nå er en kvinne, velger jeg å ta imot det med halvåpne armer og nysgjerrig, oppsperret blikk. Til min fordel, er jeg en del år eldre enn de fleste er når de skal lære sin kropp å kjenne, og jeg har lært et og annet om det å være redd. For eksempel vet jeg at min frykt krymper mot erfaring og kunnskap.

Erfaringsdelen står kroppen for selv, det er ikke til å komme unna. Hver dag har noe å fortelle om hva som foregår. For å holde litt orden på det, har jeg lastet ned en syklus-app kalt “Min kalender”, hvilket er ganske irriterende, navnet altså. Til mitt forsvar er alt litt irriterende i dag. Ingen ting ved dette føles “mitt”, og app-symbolet er en rød dagbok med en søt, hvit blomst på, og ved å trykke på den kommer det blant annet fram en tikkende klokke, mensnedtelling og en katt som sier “Periodestart, trykk på meg!”. Jeg blir litt sint hver gang jeg ser den katten, noe så tåpelig. Til mitt forsvar er jeg generelt en del sint i dag også. Men appen er kjekk, og den har notater, diagrammer, logg, symptomkryssliste og sånt som jeg egentlig begynner å synes er litt spennende. Spennende, tenk det! Nysgjerrighet er tusen ganger bedre enn frykt.

Når det gjelder kunnskapsdelen, hjelper kroppen til også der. Jeg lærer av å leve, liksom. Erfare, kjenne etter, føle, tenke, se sammenhenger og notere ned. Og jeg har lest bøker! Hørt podcaster! Om kvinners syklus. Om mensen! ÆÆÆÆÆÆÆ! Egentlig er mensen ganske uinteressant og forutsigbart, men alt før og etter mensen, det er jo et indre liv jeg aldri før har hørt om, eller brydd meg om, eller tenkt at angår meg, men som virkelig angår meg i aller høyeste grad! Selvsagt lærte jeg om det på skolen, men det eneste jeg husker fra den tiden er noen bananer og kondomer, og at læreren helte rød saft på et bind så stort som et laken, i hvert fall nesten. Det var totalt megaflaut og helt irrelevant for mitt 12-årige jeg med sonde i nesa og permanent adresse barneavdelingen på Fredrikstad sykehus. Det føltes som et helt liv unna, et helt liv og en hel kropp unna. Og nå, 13 år senere, er det jammen nesten det. 

På to måneder har jeg lært masse. Jeg vet for eksempel forskjell på follikkelfase og lutealfase, hva som skjer når og hvordan det føles. Jeg vet at alt som regel blir bedre når mensen kommer. Og at alt kan rekke å føles ganske så ille før den tid. Jeg har lært at alt påvirkes av syklusen, og at man kan gjøre mye for å påvirke disse tingene slik at man ikke kjører karusell med hormonene sine med bind for øynene. I løpet av min syklus har jeg dager jeg vil dø og dager jeg omfavner livet. Jeg har dager der jeg rydder gjennom alt jeg eier, og dager der jeg vrenger av meg engangslinsene og kaster de på gulvet på soverommet og tråkker på de inntørkede restene neste morgen. Noen dager føler jeg meg så sterk at jeg tror jeg helt sikkert kunne dyttet bilen min et par hundre meter, om jeg måtte. Og dager der jeg blir sliten av å knyte på meg løpeskoene i gangen. Enkelte dager er jeg supertrivelig, morsom og sosial, og så har jeg sånne dager som i dag, der jeg kommuniserer i enstavelsesord og noe som ligner bjeffing og knurring, om noen er så heldige å treffe meg.

Det begynner å gi mening, mitt periodiske system. Mye mer mening enn hva de radene og kolonnene med grunnstoffer noen gang ga meg. Ca, N, He og O er byttet ut med østrogen, FSH, progesteron og LH, og faser og humør og oppblåsthet og letthet og sinne og latter og tårer og kraft og PMS og kreativitet og nedstemthet og inspirajon og tiltaksløshet og irritabilitet og sårbarhet og duracell-energi og impulsivitet og sofa-serie-sjokolade-dag og kvalme og styrke og en følelse av å være på lag med kroppen min. 

Takk! For at du ikke ga meg opp. Jeg skal henge med. Kanskje en dag vil alt dette ikke være forgjeves. Vi får se. 

Og for nå kan jeg bare trøste meg med at tåka snart letner, og så er vi på’n igjen! Legger ved et bilde på det. Det blir bra!

Jeg skuer utover endeløse åkre. Vasser i kornaks til livet og beveger meg sakte. Kroppen forsvinner under meg, jeg ser den ikke, føler den ikke. Er den der? Er den liten, er den stor? Lyden av føttene som stryker mot strå beroliger meg litt, svisj, svisj, den ender i hvert fall et sted der nede. Svisj, svisj, plopp. Sokkene blir våte, jeg ser ikke hvor jeg går, ender i en kulp av vann i et gammel traktorspor. Himmelen synker tungt mot jorden i vest. Dunkelt og mektig. Det blir stille over verden. Summingen og svisjingen opphører i den spente, lydløse stunden like før tordenet kommer. Jeg vil rope, JEG ER HER, men lyden bærer ikke over det bølgende grønne, den fastner i hodet. jeg er her. Ingen vet hvor akkurat jeg er. Jeg er liten. Liten og ser opp, og nedenfra virker alt stort, massivt og bratt.

Hvordan kommer jeg meg ut herfra? Tiden, lyset, mørket, det er ingen ting annet som styrer. Alt her har et mål, og det er å vokse, oppover. Hadde jeg bare vært litt høyere, eller litt lettere, da kunne jeg kanskje få øye på en sti ut, eller inn, bare bort. Snart kommer regnet, jeg hører det rulle inn over horisonten. Jeg ser det henger i slør fra himmelen. Det går fint å bli våt. Men snart er det mørkt, og jeg er sliten. Det surkler i skoene, føttene flytter seg usikkert, nølende, som om de er redde for å trå feil, som om de forstår at de ikke er til å stole på. De kan jo ikke se og jeg ser de ikke. Fortsett å gå, messer jeg. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvor lenge har jeg vært her? Hvor langt har jeg gått? Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg?

Hvor, hvor, hvor, hvorfor går jeg?

Det er ingen svar å finne om jeg spør. De må liksom komme av seg selv. Eller kanskje bare føles. Har jeg gått rundt her lenge nok nå? Hva vil jeg egentlig med alt dette? Tenk om det ikke går. Hva er mitt det? Hva tenker jeg på når jeg tenker tenk om det ikke går? Mitt det er ikke ditt det, slik ditt det ikke er mitt. Det kan romme hva som helst og være den minste eller største tingen i verden. Jeg vet kanskje ikke helt hva mitt det er. Det må jeg kanskje ikke vite. Livet bare skjer, eller det som skjer er livet. Det er endeløse åkre og våte sokker. Det er tordenskyer og stråler av lys mot ansiktet. Det er strevet, og det er håpet. Fortsett å gå. Kanskje vet jeg noe om mine hva, mine hvor, mine hvorfor og mine hvordan, og det jeg vet er det jeg leter etter, trekkes mot og ser. Og det jeg leter etter kan jeg finne.

Som når jeg plutselig tar et skritt fram, og vender ryggen mot det krypende mørket, og ser alt på en gang; noen har vært her før, jeg er ikke alene, det er en vei ut og det er en vei inn.

Tenk om det går. 

Det startet en kveld jeg ikke fikk sove. For en gangs skyld var det ikke bekymringer som holdt meg våken. Snarere tvert imot, det føltes som om jeg skulle eksplodere av forventning og iver. Jeg rocket på skuldrene, siden det er min favorittkroppsdel å rocke på, siden det er den eneste kroppsdelen jeg får til å rocke på, og etter hvert ble dyna sparket av og i det bekmørke rommet hoppet jeg litt i senga. Etter det er det blankt. Jeg husker bare at det var svært vanskelig å sovne igjen og at jeg ikke forsøkte så iherdig heller. Men en eller annen gang må det ha skjedd.

Neste morgen våknet jeg bak fram i senga, oppsiktsvekkende lettkledd. På badet fant jeg pysjen i en krøll, hauger av klær tøt ut av det flombelyste kottet, det ene kjøkkenskapet var åpnet og fire stabler med boller og annet servise vaklet faretruende høyt og ustabilt på kjøkkenbenken. Jeg hadde til og med skrevet en lapp og teipet den fast på speilet på badet: “Thea! Nå er det utrenskningstid! Benytt sjansen når du kan!” 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og siden har jeg fortsatt med utrenskningen. Haugene som tøt ut av kottet er nå sortert og plassert i poser til bruktbutikker og diverse arvtagere. Kjøkkenskapenes innhold er nærmest halvert. Jeg har opprettet bruker på Tise for å selge noe, og resten skal til gjenbruk. Bokhyllen har krympet, de fire kassene med lagrede gaver og ting jeg har laget til gaver, som tok all plassen under senga, skal noen andre få gleden av. En hel boks med triggende treningsblader, og oppskrifter jeg en gang klippet ut av Hjemmet og Norsk Ukeblad og limte inn i kladdebøker mens jeg fantaserte om å spise og forble like sulten, alt er i papirinnsamlingsdunken. Ripete CD-er, hullete pysjer med morken strikk i livet, den siste posen kunstig Sukrinmelis (fysj, som det smaker!) og den planta jeg aldri fikk liv i igjen; resirkulert!

Det ser helt bombet ut her, og jeg blir stadig lykkeligere. Et eller annet sted inni hjernen er alt vi noen gang har tenkt og følt og eid gjemt. Det er som svarte hull som trekker energi og tynger, uten at vi tenker over det. De siste dagenes innsats har gjort enorme forandringer. Hodet føles lettere, inspirasjonen øker, jeg føler jeg får mer plass til meg selv. Plutselig virker ikke den forestående utflyttingen like håpløs, til tross for at jeg ikke har noe sted å flytte til enda. For hver ting jeg klarer å skille meg fra, blir det lettere å leve.

Vanligvis forsøker jeg litt halvhjertet, og i stedet for å finne grunner til å gi videre, finner jeg grunner til å beholde. Denne har jeg ikke brukt på tre år, den får jeg sikkert bruk for. Denne følte jeg meg tynn i en gang, kanskje den vil passe en gang igjen. Disse hadde jeg glemt jeg hadde, de kommer sikkert til nytte. Denne var for dyr til å bare gi bort. Denne brukte jeg et halvt år på å strikke, men ingen vil synes den er fin nok til å bruke, kanskje jeg kan bruke den selv om noen år. Denne får jeg sikkert liv i igjen. Denne er kjekk å ha. 10 isskåler i forskjellige farger, ja, de blir sikkert fine en gang jeg skal ha masse besøk. Det er for gæærnt å bare gi bort denne, jeg kan lagre den på loftet, i boden, i bilen (ja, faktisk!), i kjelleren, i huet. 

De tankene er forduftet akkurat nå. Jeg ser på alt jeg eier og føler et sterkt forhold til de tingene og klærne jeg virkelig vil ha, og en tilsvarende sterk avstand til alt det andre. Jeg vil bare ha det bort. Og bort skal det. Ah! Deilig!

Rydd plass til deg selv! Det er min anbefaling og oppfordring til deg denne regnværsdagen. 

Det er en rar dag. Jeg føler meg så tilstede at jeg blir ubekvem, og litt forundret samtidig. Ser på himmelen, ser på pysjbuksene mine, ser på regnet, ser på fingrene mot tekoppen, kjenner at øynene flommer over og at jeg smiler selv om jeg er trist og at jeg er trist selv om jeg smiler. Kan andre føle livet mot kroppen og kroppen mot livet på denne måten? Det er fint, og forbasket distraherende. Jeg føler meg litt som to mennesker, en utenpå som føler en moderlig sorg og glede over den inni, og en inni som føler en usikker frykt for den og det utenpå.

Om jeg kunne holdt rundt hjertet mitt, eller svøpt tankene mine inn i et teppe og vugget de trygt og varsomt, hadde jeg gjort det. Snilt og vennlig går jeg heller grusveien til byen, og blir revet ut i verden av sjasminbusken som eksploderer av intens lukt i sola. Tar stien langs elva og tusler snart i sokkelesten inn til yogatimen og vender blikket innover og synker dypt i meg selv. Det kan ikke unngå å komme følelser da. Jeg gråter over alt inni meg som gjør vondt og er sint på meg, skuffet over meg, skammer seg. Men tårene sitter ikke fast, og de føles riktige, viktige, der de sildrer nedover solbrente kinn. Jeg gråter over det syke i meg som så iherdig kjemper for suverenitet, og med en slags voksen overbærenhet hvisker jeg at jeg hører hva du sier. Hvisker det, men jeg vet det når inn, og at det der inne blir rasende på motstanden. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det finnes en voksende vilje til å leve i meg, leve så inderlig og fullkomment at følelsene får ligge anføttes i en himmelseng og våkne og sovne til soloppganger og solnedganger i lys og mørke og alt imellom. Det finnes også en vilje til å dø, så smertefullt og følelsesløst som is som sakte binder løvet til bakken og fryser over, til levende blir dødt og gjemt og glemt under snøen. Denne delen av meg vil ikke slippe meg. Den vil ikke slippe, for den har blitt selvfølgelig, en normalitet, en nødvendighet, på instinktnivå, ofte ubevisst. Jeg holder den i hånda og leder den med meg, lar meg lede også. Men jeg kan i det minste kjenne de kalde fingrene gripe tak, og jeg kan bryte løs i flyktige øyeblikk av fryktløst sinne eller lykke. Slipp meg. Men fingrene griper i luften mellom tanker og handling og får alltid tak i en flik av et eller annet av meg. Et hårstrå, et blunk, litt magefett. Ofte det siste. Og så legger de seg om friheten min som en tornekrone av skam og skuffelse, umulig å ignorere, men til å leve gjennom. 

Å leve gjennom er ikke det samme som å bare leve. Hvordan er det å bare leve? Uten all den kampen. Hvor jeg taper og vinner samtidig som jeg vinner og taper. Uten all den dobbeltheten. Det friske som smiler og det syke som fnyser, og jeg-et mellom de to som ikke vet helt hvem som er hvem og hva som er hva og hva som er meg i det hele.

I dag har jeg en bra dag, kan jeg si om noen spør. Da pustes det lettet ut og samtalen flyter videre. Men så er det noen som spør mer. Hvorfor det? Hvorfor har du en bra dag? Hva skal til for at dagen er bra eller dårlig? Og det får meg til å tenke. Så jeg løfter på litt rot og noen gamle minner, skyver bort en følelse her og en bekymring der og langt baki hjernen smyger sannheten seg mot meg som et råtnende lik som var for stort for meg å flytte på, så jeg ga opp og gjemte det dypt der inne til jeg vente meg til lukten og dekket over synet. Jo, det er en bra dag hvis jeg har spist for lite. Og så er det en dårlig dag hvis jeg har spist for mye. Selve målet for dagen når jeg står opp er å bli tynn. Det er ikke alltid det jeg tenker på, men i grunnen er det det som styrer alt jeg gjør. Ubevisst. Det er bare det at jeg ikke er tynn og at jeg ikke klarer å bli tynn lenger. Kroppen min nekter det, plent nekter å gjøre noe annet enn å dekke behov som har blitt oversett så lenge, og en god dag blir nesten alltid en dårlig dag fordi jeg ved dagens siste regnskap alltid overskrider det lille som det syke tillater. Og det lille, tynne, harde, svake i meg er rasende på det store, funksjonelle, myke, sterke jeg har blitt. Inni stemmer ikke med utenpå. Jeg er feil. Uansett hvordan jeg er, så er jeg for stor for det det vil jeg skal være. Det er rasende alltid. Uansett hvor hardt jeg prøver å bare gjøre det jeg med min fornuft og kunnskap og mitt lyttende til kroppen forstår og har lært at er bedre. Det er fælt å krangle sånn. Jeg føler meg liten i møte med mitt indre, stinkende lik. Presserende er det. Som at det eneste viktige i verden er å minnes på at det er der. At det er dødt inni meg, kan aldri gå ut av meg igjen. Det kom for å bli, til jeg eventuelt legger meg ved siden av i en massegrav av tapt verdi og plass og stemme.  

To liv i ett, neither can live while the other survives. 

Alt dette tenker jeg på i dag. Blandet med alt det andre jeg alltid tenker og alt det jeg plutselig føler nære. Himmelen mørkner ute nå. Det har tordnet kraftig mens jeg har sittet her, og teen ble kald før jeg rakk å huske at den var der i koppen på bordet. Spillekøen på Spotify er over, og nå har den fortsatt i den delen der jeg har bare pianostykker. Det er vakkert å høre på. Ofte legger jeg meg før det blir mørkt, og jeg pleier ikke å ha på annet lys enn en lyslenke og en søsterstjerne i vinduet. Det er akkurat nok til at jeg ser tastaturet og føler hele settingen er billedlig helende i sin dunkle varme. Det har vært en bra dag. Nå vet du hva det betyr. Og liket stinker derfor litt ekstra mye i kveld. Til helvete og tilbake har jeg vært, flere ganger. Men jeg er altså her, tilbake. Jeg kjenner de kalde fingrene, for jeg er selv varmere nå. Og nå skal jeg ta både hårstrå og blunk og magefett og den litt gnagende sulten og falle til ro i natten og sove godt og finne et annet mål å leve for. 

Her ligger jeg og tørrtrener. Det er helt ufarlig, med unntak av noen tistler i plenen. Faktisk er det egentlig ganske deilig, og det gir meg ro. Selvfølgelig hjelper pysjen på den avslappede stemningen, men også lyset mot ansiktet, gresset under kroppen og et vindpust over tærne. Dette er bikinitrening. For så avslappet hadde det vært fint å klare å være selv med bikini på kroppen, stekende sol, andre bikinikledde rundt og et bølgende hav. Det blir likevel en helt annen sak, det der. Ofte finner du meg ikke der i det hele tatt.

Men jeg vil dit. Jeg ønsker meg tilbake til den bekymringsfrie tilværelsen som femåring i knallrød badedrakt og svømmebriller, med en klappeskive med nugatti i hånda og kronisk saltvannsvått hår. Derfor øver jeg litt hver dag. I pysj, i klær, i badedrakt, i bikini under et håndkle, i bikini oppå et håndkle. Jeg øver meg på å ha øynene igjen, musikk i ørene og null kontroll. Måltider tar jeg med ut, rigger meg til på et håndkle, kaster klærne og lar magen få puste på ordentlig. Det hjelper litt at ingen ser meg som øver i hagen. Men noen ganger blir jeg satt ut bare av at jeg ser. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Neste nivå i bikinitreningen blir å flytte den ut av den skjermede hagen. Kanskje reise til hagen til mamma og pappa, eller til badesteder der ingen kjenner meg. Dette prøvde jeg i fjor, det kan du lese om her: Når en er en for lite. Når jeg tenker meg om, er det kanskje ikke så lurt likevel, for da er det andre vonde følelser og frykt som slår inn samtidig. 

Nei, tenk om jeg kunne være Thea fremfor en kropp. Hoppe-sa-gåsa-Thea, tørke-på-svaberget-Thea, den-røde-badedrakt-Thea, hei-jeg-heter-Thea-Thea. Det er en lang vei dit, og kanskje når jeg ikke frem i år, men jeg skal i hvert fall gjøre en solid innsats. I det minste kanskje jeg kan oppleve små øyeblikk av frihet, for det er det det handler om. Frihet til å være akkurat den man er akkurat slik man er akkurat her og akkurat nå. 

I går vasket jeg vinduer i bare bikini. Det var ikke varmt, det er uten tvil sommer. Sommer i Norge er ulikt alt annet. Det er å kjøre fort langs landeveier og forsøke å komme før regnet til hjemmet, løpe ut av bilen og rive all den tørre klesvasken ned fra snoren før det blir klissvått igjen. Sommer i Norge er å spise frokost på verandaen, iført pledd og ullsokker. Eller å steke på noen svaberg mens vesp summer rundt kurven med vannmelon og skillingsboller, og hoppe uti det svale vannet hver gang kysten er klar for brennmaneter.

Det er stygge tånegler godt skjult i noen lave sandaler. Bleke kropper, røde kropper, brune kropper. Sommer i Norge er eviglange køer på Zara, der alle skal finne den perfekte sommergarderoben, og å henge de nye plaggene i skapet til bruk den ene kvelden vi alle kommer til huske som den kvelden det var så varmt. Husker du den? Det er blomsterenger, rapsåkre og kroneis til en femmer på Rema. En himmel i lyseblått eller mørkegrått eller hagl som faller mot varm asfalt. Måkeskrik og snører med klesklyper med blåskjell på, som en gammel tante fryktløst gikk ut i tangen og hentet, slik at de voksne får noen minutters ro til solingen sin eller lesingen sin eller hva annet de heller vil gjøre enn å høre på gnålet til småungene som lurer på når vi kan kjøpe is og om vi kan bade snart og når skal vi gå hjem. Nøyaktig ett minutt får de, før ungene skriker Krabbe! Krabbe! og det var den freden. 

Du kan ligge på magen i gresset og lese en bok, mens du vifter bort maur som kommer kravlende fra øst og vest. Sommer i Norge er søndagsåpne matbutikker på gudsforlatte steder som plutselig myldrer av hyttefolk med slitne hytteklær og saltvannsfrisyre. Og søndagsåpne plantebutikker. There is no business like norsk plante-business om sommeren. Vi vil alle ha det pent rundt oss de få ukene i året der vi flytter livet ut. Det er nye hagemøbler, gigantiske griller, busker og basseng og frø til den grønnsakshagen du har pratet om å plante i evigheter. Det er jordbær som blir spist av snegler og bringebær fulle av bærfis, og noen snille naboer som vanner plantene og tar inn posten og parkerer bilen sin i oppkjørselen din mens du er på ferie.

Sommer i Norge er også latmannsliv på solsenger, bare vi husker på å snu oss hver halve time. Og noen må hjelpe til med å smøre ryggen. Og er du alene, får du bende, vri og strekke alle ledd i overkroppen til du får det til sånn halvveis. Bare husk at alt skylles av i all badingen, og prosessen må gjentas i det kjedsommelige. Hvorhen du går, så går folk i shorts. Selv om det bare er 12 grader. Og den befriende naturlige looken av solkrem i ansiktet og håret i en dott på hodet er helt innafor. Det er det for så vidt når som helst ellers også. 

Sommer i Norge er også å flykte fra den, eller rettere sagt å flykte fra Norge og til sommeren. For er det et sted du er garantert sol og varme, så er det utenfor landets grenser. Med knekkebrød og tubeost i kofferten, faktor 50 og lommebøkene fulle av fremmed valuta, er vi klare for en uke med solbrenthet og fulle strender hvor som helst med basseng og havutsikt. De obligatoriske badebildene, spisebildene og severdighetsbildene knipses i hundretall på kameraet, og øl og brus er billigere enn vann til middag. I det store utland viser verden seg som liten, og med hodet ned i telefonen, norske aviser i kiosken og kjentfolk på hver strand, føler nordmenn seg som hjemme og trygge. Koser seg. Har tid til å være sammen.

Men det kanskje aller beste med sommer i Norge, er de tidlige morgenene, de sene kveldene og at dagene er lange og glir over i hverandre og gir en følelse av å være uavhengig. Alt lyset. Lettheten. Man kan legge seg når man er trøtt og våkne når man er uthvilt. Kanskje har man fri fra alt som ellers opptar tid og tankevirksomhet, og stunder å fylle med muligheter og innfall. Sommer i Norge er mennesker på lading, og telefoner på lydløs og radio i bilen. Vi går tilbake til sommeren slik vi elsket den som barn, utedo og loff med sukker på, den rare følelsen av å ta på langbukser igjen etter en uke uten, markjordbær på et strå, et telt i hagen å sove i og myggstikk å klø på. Å sitte i timesvis og speide utover havet i armkroken til en du elsker og snakke om alt du drømmer om. Ingen tårer over salte kinn. Eller kanskje mange salte tårer som får tørke i vinden.

Fyll sommeren med ting som gir.

Og sola som får alt til å gro får stråle over oss. 

På toget sitter hun innerst ved vinduet på en av de plassene der det er mest mulig vindu og minst mulig vegg. Verden raser forbi utenfor, og noe raser sammen inni henne, raser sammen, samler seg og bygges opp, raser sammen, samler seg og bygges opp. Raser sammen. I en sliten termokopp er det grøt. Den spises lydløst, men ikke ubemerket, for lukten av kanel kan ikke unngå å sive ut av den lille boblen hun lager rundt seg og frokosten sin. Det er langt igjen, og allerede kjemper hun mot tunge øyelokk, klamme hender, klamme lår og den innsnevrede halsen som varsler at det enten kommer tårer eller panikk snart. Tårer eller panikk. Minuttene går for fort. De er nesten ved den stasjonen der så mange skal på at alle seter blir fulle, grøten må være borte før det. I magen. Og proppene i øret og blikket ut og bort og ikke se på alle som ser og tenker sitt. Hun tenker alt. Hun dro mot sin vilje i dag igjen, for om hun skal klare noe som helst, må hun i det minste klare dette. Hun er usikker på om hun vinner eller taper, for seier er tap og tap er seier, alt etter som hvilke deler av henne som bestemmer. 

Det kalles et studieforberedende kurs, men for henne er det mer et sosialt eksperiment. Først togturen, med grøten i koppen og skjelving gjennom kroppen, så pustebesværet gatelangs i storbyen, inn i det røde mursteinshelvetet av seriøse bygg og inn en dør til, og enda en, og opp noen trapper, bortover en seterad og innerst, øverst, med fullt overblikk, synker hun ned og kjenner hjertet hopper over et slag annenhver gang det forsøker. Det er for varmt og for kaldt, og måtte hun som satt ved siden av i går finne samme plass i dag, for det er trygghet i gjenkjennelse. Det småprates før det prates stort og noen noterer flittig. Hun noterer seg hva som skjer inne henne. Og tre timer går før hun klarer å skrive noe som helst. Seks små ord. På midten av arket hun skjuler i fanget, med tynn blyantskrift, nesten usynlig, så lite at bare hun forstår, og det forstår hun så altfor godt:

Det jeg frykter mest er pausene

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så mye fikk hun med seg. Pause er det hver time. Da passer hun på å gå på do, i bygget ved siden av, for der er det ingen andre. Hver gang hun låser døren bak seg, kan liksom noe slippe, men da er det tårer som vil komme, og hun vil løpe til toget igjen, og slike krefter må holdes tilbake selv om ingen ser. Så det kan liksom slippe, men ikke likevel, og derfor blir hver tur bare falske pustehull som for hver gang knytter nevene enda strammere og dytter pusten opp i halsen og munnen ut i en smal strek og låser kjeven fast så det blir vanskelig å si noe som helst. Slik går pausene og slik går timene, og hvert minutt der virker det fjernere og fjernere at dette kanskje skal bli den nye hverdagen hennes. Livet hennes. Hun i livet, i live, på randen til å dø av angst, bli tykk og lat og stryke i alt. 

Dette tenker hun på nå. Hun har ikke dødd av angst, hverken dag en, to, tre eller fire. Det er bare en dag igjen, i morgen, med samme togtur, samme gater, samme mursteinsbygg og samme folk. I går slo hjertet alle slag. En av pausene i dag gikk hun ikke fra setet sitt i det hele tatt. Ikke hun som satt ved siden av heller. De snakket litt om noe lett og så litt om det som skremmer. Alt annet har gått ganske på tverke, enda så mye kontroll hun har forsøkt å holde på det. Det har blitt for lite mat og for mye drikke, og av og til for mye mat også, og for mye gåing og et vondt kne som ikke klarer å løpe og som må løpe likevel, og mange forsøk på å sovne som ikke går, og mange poser og bokser med det ene og det andre hun kanskje kan klare å spise utenfor hjemmet, og en hel del tanker om hva hun burde, må og skal, som ikke helt stemmer med hva hun egentlig burde, vil og kan.

Om noen spør hva hun har lært, så skal hun svare dette: 

Jeg er her fortsatt 

Det skal ikke så mye til. Å synke ned i en stilling, brystet opp, hodet stolt og hender som stråler energi ut fra fingertuppene. Den vide himmelen og gress mellom tærne. Var det en snegle jeg tråkket på? Skuldrene ned, kjenne kroppen tung mot bakken, presse ned i den og løftes opp. 

Og slik ble en stresset, selvhatende, skamfull og destruktiv kvinne en kriger

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

som hilser solen

ønsker pusten velkommen

og danser fra hjertet

Jeg er i yoga-flow igjen. Og jeg elsker det. 

Lyset i meg hilser lyset i deg,

Namaste 

Noen stygge, råtne planker,

taggete og dekket av alger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De ser nærmest rustne ut,

som om man kan skjære seg på dem. 

Men så er det vannet. 

Og et eller annet med himmelen og lyset,

og vinden som er så stille at krusningene hviler.

Noen ganger må man se ned for å se opp. 

Ser du det jeg ser?

En hel liten Manhattan skyline der nede i vannet.

Du kan se det fine om du ser etter. Det utrolige i det vanlige. Det spennende i det kjedelige. Det gode etter det vonde. Det sterke i det svake. Mulighetene blant hindringene. Du kan se bare skyggene, eller du kan se lyset rundt. Og når du først har valgt, så er det det du ser. Ser du fortsatt plankene nå?

Forrige uke var litt av en uke. Jeg tenkte å fortelle en høyst forstyrret historie om hvordan en spiseforstyrrelse også kan se ut, og hva det finnes å lære av det. 

Vi starter med begynnelsen. Mandag morgen. Jeg våknet og kunne ikke forstå hvor jeg var. Det var en seng over hodet mitt, og dynetrekket luktet sånn gammelt og trygt som det bare gjør etter å ha ligget på i månedsvis uten kroppslig kontakt. Det tok litt lenger tid å innse det da, men jeg la to og to sammen, hyttelukt og køyeseng, stillhet og fuglekvitter, kvernet de få våkne hjernecellene og kom frem til at jeg altså befant meg i underkøya på familiens hytte. Jeg hadde bråreist dit kvelden før, om det kan kalles å bråreise når man både rekker å pakke med seg strikketøy og ferdigkokt havregrøt. Uansett, jeg sto opp tidlig og tuslet barbeint inn på kjøkkenet for å bruke siste skvett av medbrakt vann til å lage en varm kopp te. Tok en tur på utedoen mens kokeplata ble varm, satt på huk og vasket hender i fjorårsgammelt, kaldt vann i en slags fiffig kjele med kran på og klarte knapt å reise meg fra stillingen. Men det måtte jeg, for inne fra kjøkkenet kom faretruende lyder av dyrebare vanndråper som kokte over og dryppet ned på gulvet. Det braket i knærne og magen samtidig, hvilket minnet meg på at det var på høy tid med både hviledag og frokost, og jeg manøvrerte den stive kroppen i åtte hoppende steg rundt utemøbler og over den høye terskelen og brant meg på det kokende vannet og innså at dette kom til å bli en skikkelig tuvlete dag. 

Både vannkjelen og koppen måtte gjennom en grundig skylleprosess før det nådde standarden for akseptabel hygiene, selv på en hytte. Teen ble helt grei. Jeg glemte å putte oppi sukettene, og da jeg kom på det, var den blitt så kald at de ikke ville løse seg opp. Alle som har tygget suketter vet at det gjør man helst ikke. Det gikk ned, det var alt vannet jeg hadde igjen. Jeg svelget siste slurk med en kunstig søtsjokkgrimase og åpnet kjøleskapet for å finne boksen med grøten. Ikke en morgen uten. Mikroens tilstand tilfredsstilte ikke akseptabel hygiene, og å bruke våtservietter inni der ville bare gjøre det hele verre. Derfor fant jeg frem en kjele med et litt tvilsomt belegg i bunnen og lukket øynene og klorte inni håndflatene før jeg klarte å helle grøten oppi der. Alt man kan tolerere. Jeg forsøkte å trøste støvet på hjernen med at det skulle kokes, det ville bli greit. Eller så ville jeg dø. En av to. Det gikk sikkert greit.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Komfyren har stått der siden jeg var liten og bestefar kokte pølser og stappe på den. Den er altså gammel, kanskje like gammel som meg. Plata bruker om mulig enda lenger tid på å bli kjølig igjen enn den bruker på å bli varm. Den var allerede skrekkelig varm etter tekokingen. Dette glemte jeg å ta i betraktning. Det skulle jeg nok ikke ha gjort. 

Til nå er det ikke så veldig forstyrret, alt dette jeg beskriver. Med unntak av litt bakteriefrykt og det faktum at den trofaste grøten var med, kunne dette vært en helt vanlig historie om et helt vanlig menneske som våkner opp i en helt vanlig hytte og skal lage seg en helt vanlig frokost. Så lenge jeg får gjort som jeg har tenkt og som jeg pleier, går det ganske uforstyrret hen. I dag skulle ikke være en sånn vanlig dag. Jeg skulle nok ha tatt med stekeovnens alder og kokeplatas temperatur i betraktning. Min glipp. Mens jeg løp rundt i BH og truse og lot deodoranten tørke under armene, som jeg alltid gjør, spredde det seg en tynn, tynn røyk inni hytta, og det luktet som om noen forsøkte å brenne sokkene sine. Det var fortsatt flere søvnige enn våkne hjerneceller, og her måtte jeg legge både to og to og fire og fire sammen mange ganger før jeg innså at røyken og lukten kanskje hadde en sammenheng, og at det ikke var innbilning, og at det ikke gikk over men tiltok, og at det kanskje mest sannsynlig var mitt verk. Eller grøten sitt. Litt begge deler. Det freste fra kjøkkenet, og hjertet dundret utenpå brystet da jeg kom til og trakk den glohete kjelen av plata for sent og vurderte situasjonen som ytterst kritisk for grøtens del. Plastikkgaffelen jeg hadde funnet som det mest hygieniske rørealternativet, sto som plantet opp fra midten av kjelen, den hadde jeg glemt igjen der til smeltepunktet. Og det fortsatte å frese og boble og ose i det som føltes som minutter, selv etter at grøten var reddet. Den viste seg å være forbi stadiet der man kan redde alt som ikke er fastsvidd, den var veldig forbi det stadiet.

Det skal skrekkelig mye til at jeg ikke spiser grøten min. Jeg helte den ned i en pose med fordums søppel og gråt noen modige tårer. Det vanlige var over og det forstyrrede nådde et helt nytt nivå i det øyeblikket. 

Skap og skuffer åpnet og lukket seg i en voldsom fart. Fantes det havregryn der? Og linfrø og kanel og salt og ekstra lett melk og proteinpulver og eggehviter og vann og kardemomme og vaniljeessens og og og visp og hakkede, ovnsristede mandler? Kjøkkenet hånet desperasjonen og bød frem en pakke Smash som gikk ut i august, en pose First Price risengrynsgrøt med en foruroligende farge og oppgasset forpakning, en åpnet boks billig sjokoladepålegg, fire oppskårede skiver kneippbrød fra Coop, en frossen halv burger, en utskvist tube majones, en klump sukker og Mariekjeks og masse sitronpepper, til og med en øl. Det var kanskje best å bare dø. Butikken var stengt, frokosten var ødelagt, jeg var så sulten at jeg var helt redd, og alt brast i flammer og svidde bunner. Livskiten gikk ut av meg. Uansett hvor forberedt jeg hadde vært slik at frokosten skulle bli akkurat som hjemme, slik at morgenen ikke skulle bli forstyrret av alt det forstyrrede, så kom livets ironi og bare ta deg en øl og en kjeks and you’re good to go! Kunne jeg ikke bare få en fin morgen på hytta? Bare en?

Jeg løp på do igjen, vasket hendene på huk under kjelekrana igjen, tok såpe på fire ganger fordi alt plutselig var så utrygt og uhåndterlig. På et tidspunkt der kan jeg erindre barnåler i håret og fjell som skrapet opp ryggen mens jeg gjorde situps i fortvilelse. Noen pullups i takbjelkene på den overbygde uteplassen. Et par converse får duge, tenkte jeg, for jeg hadde jo ikke tatt med treningstøy, fordi jeg ikke skulle trene denne dagen, og snørte tøyskoene stramt på føttene og planla å løpe til jeg glemte at jeg var sulten. Kanskje ville jeg nå Mysen innen den tid, og så kunne jeg gjenta den møysommelige prosessen med å veie og måle og koke og krydre og vispe og kjøle ned og røre inn og koke opp igjen denne hersens grøten. Det stoppet opp i et par sekunder, tankekjøret, og i et vakuum stivnet jeg i lufta og så klart og tydelig for meg utfallet av handlingene jeg var ved å gjøre. Om jeg løp derfra i truse og BH, slik jeg på det tidspunktet var antrukket, i den forfatningen jeg var i, uten annet mål enn å bare løpe til jeg ikke var sulten lenger, hva godt ville komme ut av det? Det kunne til og med ende med at noen tvang meg inn i en bil og leverte meg på en avdeling der disse sidene ved meg hører hjemme. Høylydt sukket jeg, sparket i lufta og slo meg selv i ansiktet, overraskende mildt, og knøt av meg skoene igjen. Møtte et skremmende oppsyn i refleksjonen min i vinduet og trakk pusten dypt inn gjennom nesa og ut gjennom munnen. Inn gjennom nesa og ut gjennom munnen. På yogisk kalles det rensende pust. 

Det endte med at jeg gjorde det eneste fornuftige. Jeg ble, og løste problemene der med det jeg hadde til rådighet. Nød lærer naken kvinne å spinne, eller noe sånt. Jeg raidet kjøkkenet en gang til og fant det mest holdbare å ha på to frosne polarbrød fra fryseren. Brukte en plastikkniv til å smøre et tynt lag av det forbudte sjokoladepålegget over de kalde skivene, spiste det hele stående i undertøyet på kjøkkenet mens P4 spilte Killing me softly på radioen.

Så levende har jeg ikke følt meg på lenge. 

Det finnes ingen bilder fra disse timene. Og om det hadde fantes, så hadde de grunnet bekledningen ikke vært skikket for bruk. Opplevelsen er fortsatt forbilledlig lagret og herved delt. Jeg sto der og slikket sjokolade av fingrene og kjente sulten sakte forsvinne, med en blandet følelse av å gjøre noe riktig galt og riktig riktig på en og samme tid. Er det dette som kalles fremskritt?