Om å lære kroppen å kjenne


En sang for dagen: To Be Human (Sia, Labrinth)

Jeg har liksom nettopp oppdaget at jeg har en kropp, at jeg er en kropp. Og at det i grunn er fordelaktig, det er kanskje der nyoppdagelsen ligger. Hva skulle jeg ha gjort uten? Det skjer saker og ting som jeg ikke vet helt hvordan jeg skal forholde meg til. Noen sier jeg må bli venn med kroppen. Andre sier jeg skal lytte til kroppens behov. Atter andre sier at kroppen og jeg ikke er to, men en, og at det er viktig å forstå helheten. Til slutt kommer noen og sier at jeg ikke bør bruke tid på å lytte og kjenne etter så mye i det hele tatt. Full forvirring!

Det kom helt bardumsk på meg, denne kroppstilbakevenningen. Vettskremt sto jeg der med et helt forsvarsløst nytt liv mellom hode og tær, og kjente meg uegnet, skrekkslagen og med et rent intuitivt behov for å ta vare på det. Være glad i det. En kropp som trenger mat, drikke, bevegelse, søvn, varme, nærhet, og det slo meg at jeg ikke egentlig helt vet hva nettopp denne kroppen trenger. Så bør jeg forbli redd? Redsel er den mest fremtredende følelsen i meg i møte med noe ukjent. Likevel må jeg innrømme at jeg er en smule nysgjerrig også, og at selv jeg forstår at det er mer hensiktsmessig enn redsel. Kroppen fungerer helt ok på egenhånd, men med meg på laget blir vi kanskje et dream team? I hvert fall kan vi ha glede av vår felles enhet på en annen måte. Derfor tenker jeg det kan være lurt å møte denne nye oppdagelsen med tre fokus: 

– Lytte

– Lære

– Prøve

Jeg vet for mye om saker som er helt uvesentlig for å tilfredsstille min kropp. Jeg vet faktisk så mye at det er vanskelig å tilfredsstille akkurat min kropp, for jeg har sluttet å lytte. Når kroppen sliter i oppoverbakker, eller det rumler i magen etter min liksom perfekte lunsj, søker jeg løsninger i ytre fakta og andres erfaringer. Sliten betyr utrent, betyr må trene mer. Sulten betyr svak viljestyrke, betyr bør kontrollere enda strengere. Dette er rent forstyrret. Rent logisk vil sliten bety sliten, må hvile mer. Og sulten vil bety sulten, må spise mer. Forstyrret tankegang og logikk er ikke forenelig. Det er heller ikke rigiditet og fleksibilitet. Fremfor å lytte og agere, bør jeg lytte og anerkjenne. Det er tross alt et av naturens største underverk jeg har som læremester. 

Neste punkt er å lære. Jeg trodde jeg var utlært, men det viser seg at jeg er ekspert på feil ting. Det er ikke det at jeg ikke er lærevillig. Av og til kan det virke som at det er helt fullt i topplokket, og alle lagrede fakta spilles av i dobbel hastighet konstant. Tall og oppskrifter, næringsstoffer, dietter og ulike treningsprogrammer fester seg fortere enn det skulle burde gå an, og det er helt umulig å lære det av meg. Jeg kan bedømme vekt og næringsinnhold på tilnærmet alt jeg spiser uten så mye som å forbrenne en kalori i tankeprosessen. Om det finnes tilgjengelig informasjon om noe innenfor dette interesseområdet, har det nesten en magnetisk tiltrekningskraft på meg. Jeg sluker det, altetende, ukritisk. Som en svamp suger jeg til meg alt som forsøker å påvirke meg og skviser samtidig ut det lille av kroppslige signaler. Men, nettopp fordi min kropp er unik og tilsynelatende lever sitt eget indre liv, har all denne kunnskapen ingen verdi for mitt kroppsmaskineri. Mens jeg utenfra teller pulssoner og kalorier fra karbohydrater og optimaliserer restitusjon mellom knebøysett, går alt litt halvveis inni av neglisjering og likegyldighet til kroppslige behov. Det er essensielt å lære min kropp å kjenne, fremfor å blindes av noe jeg leste på en blogg eller så på instagram. Jeg bærer allerede sannheten og oppskriften inni meg. 

Etter lytting og læring, blir det forhåpentligvis presserende å behandle meg selv på en annen måte, prøve noe annet og annerledes. Man kommer ingen vei uten å prøve. Å prøve betyr ikke at man må lykkes, men det er lærdom i å prøve, uansett hvordan det går. Å prøve er skummelt, men det er kanskje enda skumlere å la være. 

Jeg risikerer alt og ingenting på en gang i denne prosessen. Alt jeg trodde var viktig og riktig står for fall, mens alt som er viktig og riktig på ordentlig blir tilgjengelig. Det er vinn, vinn, vinn, vinn, for meg! 

 

Har jeg plutselig fått følelser for livet mitt?

Ansiktet i sola. Føtter som flyr over bakken. Alle lyder, så intense. Alle farger, så sterke. Hvor var de før? Hvor gjemte denne meg seg da? Noe er på gang. Som når du legger deg med reisefeber, eller spretter opp om morgenen for å ikke gå glipp av et eneste øyeblikk. Det kan kanskje være en gryende form for fremtidsfeber? Har jeg plutselig fått følelser for livet mitt? Jeg lengter og drømmer, savner og fordømmer, og blir skrekkslagen og optimistisk på en og samme tid.

En lang rekke bra dager. I dag ikke fullt så bra. Men det går bra likevel. Det er vanskelig for meg å akseptere at også jeg kan ha det bra, for jeg er redd at andre ikke gjør det. Jeg er redd for å bli misforstått, mistenkeliggjort og sett ned på. For om jeg har det bra, hvorfor kan jeg ikke være som alle andre og leve opp til forventinger om prestasjon og mening? Prestere på eksamen, eller gå på date, eller invitere på middag, eller ta en ekstra vakt på jobben? Om jeg har det bra, er det feil å få lyst til å gå på yoga en fredagskveld? Kjøpe ny pysj? Høre på samme sang 24 ganger? Kjøre til en annen by og gå på kino? Løpe kjempelangt? Kjøpe blomster til mamma? Sende en mail til en nær venn? Lene ansiktet mot himmelen og la regnet skylle over alt som spenner seg? Se på film hele kvelden? Lage salat til lunsj? Spandere to timer mellom hylleradene på biblioteket? Le høyt av en podcast? Be om hjelp? Si jeg er glad i deg? Danse i sofaen? Dusje altfor lenge? Synge igjen? Spille piano igjen? Kjøpe en ny trykkblyant, i tilfelle jeg kanskje kan behøve den om jeg skal studere? Sove på hytta? Få lyst på is? Lese Harry Potter og se at magien fortsatt lever? La være å rydde ut av bagen, la oppvasken stå? Rope høyt ut i bilen at Gud, hvor deilig det er å leve i dag? Gråte høyt i bilen, fordi det er deilig å leve i dag?

Være så grenseløst, ubeskrivelig glad for at det er deilig å leve i dag?

Det har gått over en uke siden sist jeg skrev. Jeg har vært opptatt med å gjøre saker. Føle på saker. Ta opp saker. Gjøre ingen ting. Alle har behov for å leve litt uten forklaring, også mennesker som er syke. Syke mennesker er like glade som friske mennesker er lei seg. Mennesker som er syke er også friske. Mennesker som er friske er også syke. Både/og, ikke enten/eller. Vi er alle bare mennesker. Alle har lov til å ha det bra. Å ha det bra skal ikke kreve forklaring, eller unnskyldninger, eller krav. Men litt tilstedeværelse er aldri feil. Det krever deg, uten å kreve av deg.

Det betyr forskjellig ting for hver enkelt av oss, men oppfordringen min er lik for alle: Gå dit livet er. Drit en lang marsj i hva andre måtte mene om det. Det er bare du som kjenner hva glede er for deg. Det er bare du som vet hva du trenger for å vokse. Alle er tjent med mennesker i vekst. Gå dit livet er, så ofte du kan. Gjør det for deg, og gjør det for livet ditt, og gjør det for alle som er så heldige å få møte deg der. 

 

 

 

Den er tilbake

Det var en på alle måter fin dag. Helt utmerket. Selv om noen av fjellene der vi sov like ved havet skjulte solen bak høye topper. Det var en på alle måter god tur også. Ganske spontan og relativt utfordrende. I helgen, altså. Dette er lørdag. Onsdag kjørte jeg avsted med bilen full av mamma og tre søskenbarn på vei til Vestlandet. Innom Beito, til Ålesund, til Runde, og denne dagen våknet vi i en suite på et hotell i Fosnavåg, av alle steder, etter en serie uheldige hendelser som resulterte i at stedet vi egentlig skulle sove ikke hadde plass til oss og derfor betalte for tipp topp overnatting et annet sted. Dette er ikke poenget med historien, men er viktig for selve forståelsen av nettopp hvilken på alle måter vidunderlig morgen dette var. Det var dessuten andre dag på rad hvor jeg ikke spiste havregrøt til frokost, og det er verdt å nevne i seg selv. 

Ingen ting spesielt hendte før klokken var nærmere ti. Sett bort fra at jeg blant annet nøt nystekte sveler, eggerøre, kalkunkjøttboller og appelsinjuice til frokost, nokså spesielt, og at vi var fire unge mennesker som hadde vanskelig for å gå i trapper denne morgenen. Dagen før hadde vi vært helt på topp, nærmere bestemt tre ganger, og slikt er man ikke vant med når man kommer fra Indre Østfold. Først hadde vi tatt turen opp alle trappene til Aksla i Ålesund, og så hadde vi kjørt til Runde og beinet opp på fuglefjellet for å se lundefugl. Der var det ikke en fugl i sikte, annet enn en kråke vi litt uvitende og ivrig forsøkte å fotografere før vi innså hva det var. Så vi hadde, relativt skuffet og slitne, trasket ned igjen og kjørt til hotellet, før vi fikk beskjed om at fuglene selvfølgelig ikke var å se før på kveldstid. Og dermed bar det selvfølgelig tilbake og opp igjen, vi snakker en halvtime i friskt tempo rett opp, og denne gangen kom det fugl, etter en god stund med venting og frysing. Det dirret i beina da all bestigingen var overstått. Ikke mamma sine, selvfølgelig, for hun hadde bare sittet og ventet på oss med det ene beinet høyt og helende og lest bok. 

Men nå var det altså lørdag, og klokken hadde passert frokost og nærmet seg utsjekking. Suiten hadde sett mindre og mindre ut som en suite for hvert minutt vi tilbragte i den, og nå var det poser og kopper og sure sokker og dyner og puter og gamle matpakker over alt og alle andre steder også. Alt dette skulle opp i bager og sekker og atter andre poser, før dette fine følget skulle starte på hjemreisen igjen. Jeg var overrasket over hvor godt jeg likte å være så tett oppi så mange mennesker og saker og opplevelser. Overrasket over at jeg faktisk ikke så frem til å komme hjem til all tvangen og ensomheten igjen. Eller havregrøten. Heldigvis skulle hele lørdagen tilbringes sammen med disse menneskene i en liten Ford på vei over fjellet, og selv det gledet jeg meg til. Vi stoppet når vi ville, for å gå på do eller spise eller bare strekke på beina, og som sjåfør styrte jeg musikk og lydbøker og alt gikk fremover på en trygg og bra måte. I døra hadde jeg gulrøtter, og fra snacksavdelingen i baksetet kunne jeg til og med få en sjokoladebit, om jeg ville. Og det ville jeg faktisk, av og til. 

Akkurat nå, sånn akkurat da midt mellom frokost og hjemreise, kjente jeg på at jeg egentlig bare ville være på tur med folk hele tiden. Gå på et fjell her og le av en vits der og ikke tenke så mye på så mye annet enn hvor vi skulle og hvordan vi skulle komme oss dit. Til og med spisingen føltes mer naturlig på tur, selv om gårsdagens middag hadde vært en boks cottage cheese møysommelig valgt ut etter 20 minutter hvileløst vandrende gjennom Meny, så hadde så mye annet gått bedre enn jeg hadde trodd.

Helt til alt skjedde.

Det var en på alle måter fin dag. Helt utmerket. Helt til det ble den verste dagen, på alle måter. Det var på det største hotellbadet jeg har vært noen gang, det hadde både en vanlig dør og en skyvedør, og begge dører var omhyggelig låst, selv om alle visste at jeg var der uansett. Kanskje hadde det vært lettere om det ikke kom så overraskende. Uten at jeg helt kan forstå hvordan det skulle foregått. Men der satt jeg og ante fred og ingen fare, ruset på livet og mett av hotellfrokost med en nyutsprungen sult på fellesskap og opplevelser. Jeg trodde jeg så feil, og så ville jeg ikke tro det jeg så, og så ville jeg egentlig ikke leve lenger. Den er tilbake. Tre år uten og så putselig kom den og masse tårer og angst attpåtil. Som det ultimate svik mot sykdommen og det endelige beviset på at nå er liksom alt bra. Som et kvinnelig standpunkt. Jeg innså ikke hvor mye jeg hadde gruet meg til dette øyeblikket før det faktisk skjedde. Det føltes som at livet ikke kunne fortsette, enda kroppen helt tydelig ga beskjed om at nå er vi endelig i gang. 

Hvordan tar man seg derfra? Hva skal jeg gjøre nå? 

Jeg er fortsatt der. Ikke på hotellbadet, selvfølgelig, jeg fikk samlet meg sammen og limt på meg et oppsyn som ikke vakte for stor bekymring og dårlig stemning. I en kasse på en Kiwi satt en ung mann og scannet en daddel, en Skyr, en Pepsi Max og en pakke med sånt som jeg ikke har kjøpt på så lenge at jeg ikke husket hva jeg burde kjøpe, og med den mest sjarmerende dialekten i verden lurte på om jeg hadde bonuskort. Jeg trakk fram Trumf-kortet. Han presiserte tålmodig og mildt rødmende at han mente bonuskort, med trykk på bonuskort, som at alle kvinner liksom skal vite hva det er. Jeg svarte, nesten sint, selv om jeg aldri svarer sint, men dette var altså en sånn dag der nesten sint var det hyggeligste jeg kunne svare, at jeg hadde bare Trumf-kort og var heller ikke interessert i å få et slikt bonuskort, uten å si at jeg ikke var interessert i å behøve et slikt kort overhodet noen gang noensinne.

Jeg er fortsatt der. Ikke på butikken, selvfølgelig, jeg fikk pakket alt ned i en pose og småløp ut til bilen og inn på et bensistasjonstoalett og brøt sammen igjen. Nei, jeg er fortsatt der, i den lille, redde kroppen som ikke vet hva som skjer og hva jeg skal gjøre. Hvordan er man en kvinne? Hvordan lever man med det alle kvinner har levd med i alle år? Hvorfor så sveket? Hvorfor så sint? Hvorfor så skuffet? Hvorfor så redd?

Hvordan tar man seg derfra?

Hvem er jeg nå?

 

 

Liminal space – mellomtiden

I mangel på et godt norsk uttrykk, lager jeg et selv: Mellomtiden. Mellomtiden, eller Liminal space, høres kanskje kjedelig ut, nettopp fordi vi forbinder den med å bare få tiden til å gå. Men, tro meg, om du trer inn i den og blir der til du er klar for å tre ut, da er det få ting som finnes mer spennende.. 

Liminal kommer av det latinske ordet Limen, som betyr terskel. Hva er terskelens funskjon? Å skille et rom fra et annet. Noe du må trå over for å komme deg ut av, eller noe du må trå over for å komme deg inn i. Terskelen er høy, sier vi ofte. Kanskje er det nettopp de høyeste tersklene det er viktigst for oss å jobbe oss over? Terskelen må også ha en viss form for dybde for at du skal kunne stå litt der midt i mellom og betrakte utsikten. Liminal space, eller mellomtiden, er tiden mellom hva som var og hva som kommer. Den bringer med seg mye usikkerhet og utålmodighet, og det ubehaget vil vi helst unngå. Men den tiden, den mellomtiden, den er helt nødvendig. I stedet for å løpe gjennom, haste videre, hoppe over, rundt og forbi, bør vi omfavne tiden mellom, der noe er over og noe nytt ikke enda har begynt. Hvordan kan vi ellers vite hva som er neste steg?  

Mellomtiden er altså der magien hender. Vi snakker ofte om alt vi kan og skal gjøre i mellomtiden, og med det mener vi alt vi skal fordrive tiden med mens vi venter på det vi egentlig skal gjøre. Jeg løper på do i mellomtiden. Du kan sitte her i mellomtiden. Gå og kle på deg i mellomtiden. Vi stikker innom butikken i mellomtiden. I den sammenhengen har ikke mellomtiden noen annen funksjon enn å tette et hull i en timeplan og kanskje få en kjedelig eller nødvendig oppgave gjort. Mellomtiden som fenomen, the Liminal space, betyr noe helt annet, og har en funksjon i seg selv. Den skal ikke tette et hull, men derimot sprenge dører, åpne vinduer og være et springbrett inn i en annen fremtid. Mellomtiden handler her ikke om å få tiden til å gå, men om å finne ut hva du vil fylle tiden din med. Ikke hva du gjør imens, men hva du vil gjøre etterpå. 

Alle disse tankene kom til meg mens jeg lyttet til en Robcast kalt SeasonsOm du liker sånt, sånn selvutviklende, spirituell, kreativ inspirasjon, så anbefales den podcasten på det sterkeste. Føler du at du står fast? Klynger du deg til ting du egentlig vet du bør slippe, av frykt for å miste grepet helt? Kom våren litt for fort for mørket inni deg? Kjenner du noen ganger at det skurrer? At noe bare ikke føles riktig, men det er uklart hva det er og hva som kan føles bedre. Vel, velkommen inn i mellomtiden. Her skal vi finne ut av det! 

Som med alle omfavnelser, kan de være for lange eller for korte. Begge deler like ubehagelig. Når jeg sier at vi bør omfavne mellomtiden, mener jeg ikke brutale, brutte omfavnelser som er over for fort, eller kleine klemmer som drøyer ut i en oi-eeeh-hva-skjedde-her-situasjon. Jeg mener sånne akkurat passe lange, akkurat passe harde, akkurat passe myke, omfavnelser som etterlater deg med en god følelse av verdighet, trygghet, tillit, kjærlighet, varme. Raser vi gjennom mellomtiden, ender vi i det nye for fort, ikke helt klare, ikke helt ferdige med det gamle, ikke helt sikre på at dette ble riktig. Blir vi for lenge, blir det tøffere og tøffere å slippe. Tomheten skremmer. Kulda uten skremmer. Til slutt er det så mye å slippe at vi ikke våger fordi vi tror vi blir stående helt uten noen ting om vi gjør det. 

Mange av oss lider av det engelskmenn kaller warm body syndrome. Jeg vet i hvert fall at jeg gjør det. Mange ting i livet mitt fyller en funksjon uten å dekke behovene på ekte. Men fordi jeg har de, og gjør de, gidder jeg liksom ikke å finne noe bedre. Orker ikke. Det er mat i kjøleskapet, det er rene sokker i skuffen, jeg står oppreist, har noen å snakke med, våkner om morgenen. Det krever for mye innsats å bytte ut innholdet med noe som kan bringe mer piff inn i livet. Som en kjæreste du blir hos fordi det i det minste er en varm kropp å krype inntil om kvelden. Enda dere kanskje ikke har noe til felles lenger annet enn at dere tror dere bør. Det er skummelt å fastne slik i “dette var sånn det ble”, “det er ikke mer å hente”, “det nytter ikke å prøve noe annet”. Eller, det verste, “jeg er vel ikke verdt mer”. På et eller annet tidspunkt er det absolutt essensielt at du tar steget tilbake, ser på det du har og strengt spør deg selv: Er alt dette godt for meg å holde fast i? Hva bør jeg forkaste, hva bør jeg forevige og hva kan repareres? Hva trenger jeg å ha og hva trenger jeg å slippe? Hva vil jeg ta med meg inn i neste sesong av livet mitt? Hvordan vil jeg at det skal se ut? 

Kanskje føles det som at våren kom for fort for mørket inni deg. Det er helt greit. Det er mellomtiden. Noe er over og noe har ikke helt startet enda. Det mørke føles for mørkt, det lyse føles for lyst, du får gråte for det og du får juble for det. Du vet de første hestehovene i april. Det er ikke alle de som overlever. En frostnatt, og blomsterhodet synker mot jorden det kom fra, litt for tidlig for seg selv. Men det kommer flere, de slutter ikke å komme. Og frostnettene blir stadig færre. En dag er det så varmt at du rydder varme jakker og sko inn i boden, spiser is og legger deg oppå dyna om kvelden, og dagen etter daler snøen stille utenfor vinduet. Tiden skjer, og ting skjer i tiden, jo mer vi utholder av uforutsigbarhet, jo mer kan vi se og like ved forandingene i den, mulighetene i den. Like lite som vi kan forhaste skifter i naturen, kan vi forhaste skifter i livet. Vi klarer liksom ikke å vente, det er menneskelig. Men noen ganger må vi, det er livet.  

Vi må ikke frykte mellomtiden, det eneste risikable som kan skje er at vi ikke holder den ut og går bakover, eller ikke holder den ut og løper framover, rett inn i en vegg. I mellomtiden bor det så mye potensial at det formelig bobler over. Om du blir der en liten stund, kan du kjenne skapergnisten tennes. Du kan kjenne noe inni deg vil ut, et eller annet vil uttrykkes og utforskes. Du får kanskje trang til å lage noe, huske på en lekeplass, danse til høy musikk, le høyt av noens vits, smake sushi eller hoppe i fallskjerm. Eller noe så crazy som å bade naken? Sove med beina på puta og hodet i fotenden? Hva vet vel jeg? Jeg vet ikke hvordan din mellomtid vil bre seg utover, men jeg vet at den kan. Et eller annet vil forandres og skapes, og på veien dit er det små ting, små skritt av forandring og kreasjon som bønnfaller deg om å få skje. Kanskje oppdager du at du bare vil kle deg i farger, eller at du har talent for mekking av bil? Hva vet vel jeg? Det eneste jeg vet er at alt det som skjer i mellomtiden er viktig for tiden videre. 

Mellomtiden kan være jævlig også. Den mellomtiden jeg er i nå er mildt sagt det. Likevel kan jeg både løpe, hoppe og gjøre danseyogaposisjon i den. Jeg skaper rom i mellomtiden. Vier tid til å se på tiden min, satser livet mitt på den i en periode slik at ikke jeg skal bruke resten av livet på å angre på at jeg ble igjen. Det er langt fra kjedelig, ganske tøft, til tider svært interessant og spennende. Jeg skuer, snur og vender på det jeg ser, faller til ro med meg selv og gjør meg klar for sommer. 

Thea, 11 år

Det luktet omtrent som nå, kilte i nesa, lokket menneskene ut. Nyklippet gress om kvelden, den litt ekle, litt trygge regnlukten av mark og snegler blandet med fuktig jord, små, hvite blomster på trærne, lukten av mamma, solkrem på bare armer. Sandalene hadde vært på noen uker allerede. Det var mai 2003. Det var innspurten i femteklasse, det var hovedsteder som skulle pugges og engelske verb som skulle bøyes. Be-was-been, see-saw-seen, think-thought-thought, fight-fought-fought. Jeg og en venninne pleide å sykle til et hemmelig sted og drikke saft og spise kjeks etter skolen. Vi syklet kjempelangt, sikkert ti minutter, og sykkelen min hadde tre gir og hennes 21, og vi suste bortover mens det ristet og plinget i ringeklokkene på den humpete veien. Vi søstrene satt i kø i hagen og flettet rastafletter på hverandre. Jeg stekte pannekaker til middag, og vi kranglet om at vi måtte sitte så lenge til bords, kranglet om hvem som fikk sitte foran i bilen, kranglet om hvem som skulle legge seg først, om hvem som hadde sagt hva til hvem, kranglet om hvem som hadde begynt å krangle, men vi var venner før vi sovnet, en i overkøya og en i underkøya.

Noen sa jeg var søt.

På kveldene lå jeg på magen i gresset, fortsatt varmt etter en lang dag med sol, og lette mellom grønne strå etter firkløver i plenen helt til det ringte i bjella til kveldsmat. Alt var som det pleier, alt var som det skal. Men et menneske ble en kropp i verden. Det var snart sommer, vi løp ut i regnet og dusjet i badedrakter, den røde var min. To poser med gamle Bobsey-barna-bøker som vi fikk låne av tante, ble slukt på en uke. Umettelig på inntrykk, historier, dager, kjærlighet, kunne ikke få levd fort nok. En mage i speilet og to lår som ikke hadde nok luft mellom. 

 

Ellers takk, jeg har spist, sa jeg.

 

Og et eller annet sted, midt i våren, sluttet en liten jente å vokse. 

 

 

 

Du er vårt, du er vårt

Denne dagen starter på millioner av måter. I huset ved vannet klør det under tykke ullstrømper allerede før flagget heises utenfor. Noen mødre skriker og noen barn gråter og noen fedre løper etter med kameraet som lå igjen på en kjøkkenbenk full av jordbær og lomper og våtservietter. Badet var opptatt, dusjen var tom for varmt vann, vi glemte å kjøpe egg, og vi husket å kjøpe brus. Noen føler seg så fine at de nesten sprekker, andre våger ikke engang å se seg i speilet. I de tusen hjem krangles det og stresses det og skåles i champagneglass, før alle står klare langs veien presis klokken ti. Hører du trommene? Henger sjalet skeivt? Flagget har noen skrukker, men dere er alle der. Du er vårt, du er vårt.

Fra toppen av fjellet, fra bunnen av dalen, fra en balkong i hovedstaden ljomer det velkjente toner fra en sang vi alle kan så godt helt til andre del av vers to. En sliten russ traver gatelangs på jakt etter en burger, eller en softis, eller kanskje helst et toalett. En hund gjemmer seg under bordet ved lyden av kanonsalutten denne tidlige morgenen. Vi smiler til naboen, vinker til kongen og vasker ketchup av blondeforkleet. Du er vårt, du er vårt.

Pysjen kan være lei å komme ut av. Bunaden kan være vanskelig å komme inn i. Men dette er dagen der alle skal ut, der det verken finnes dårlig vær eller dårlige klær, så lenge det er det fineste vi har og bæres med et smil. Noen kler seg i rødt, noen i blått, noen helst i rosa, noen i arvegods og noen i siste skrik, noen fryser og noen koker. Det behøves ikke sol, for lyset stråler ut av barna der de toger frem gjennom snø og regn og vind og oppholdsvær. Du er vårt, du er vårt. 

Ingen kan være triste på en dag som denne, enda dagen starter på millioner av måter. Men selv om det er smil som råder, mellom isspising og sekkeløp og lillebror som stolt marsjerer frem i sin litt for store korpsuniform, er det mange som finner denne gladeste dagen som en av de vondeste. Det kan være lett å glemme i vrimlene hvor vi forenes under et felles flagg, en felles frihet, en felles stolthet, et fellesskap. Du er vårt, du er vårt. 

Denne dagen er alt synlig. Dette er dagen der alle skal ut. Vi er fri, vi er sammen, og vi smiler bredt til naboen. Det finnes verken dårlig vær eller dårlige klær, men noen gruer seg fordi det vonde er like vondt i dag. Vi er fri, men kamper kjempes fortsatt i de tusen hjem mellom mennesker, mellom tanker, mellom flasker og lønninger og piller og indre demoner og frykt og måltider og sorg og ensomhet. Du er vårt, du er vårt, og desto vondere å føle seg utenfor. 

Denne dagen starter på millioner av måter, og den slutter på millioner av måter, og på millioner av måter kan vi være der for hverandre i alle sekundene i mellom oss. Så husk på hverandre. Du er vårt, du er vårt. Klem litt ekstra lenge. Du er vårt, du er vårt. Vis ærlighet og raushet og raushet for ærlighet. Slik at alle kan kjenne litt på at de tilhører noe og noen i dag. Du er vårt, du er vårt. Du også, du også. 

 

Jeg, drankeren

Folk kaller meg smart. De har ingen ide om alt det van(n)vittig dumme jeg holder på med. 

Det verker i hodet. Dopapirbruken er halvert. Hele natten gjennom sover jeg, og jeg kan åpne vinduer og skru på frokost-tv før jeg går på badet om morgenen. To øyne møter mine i speilet, de stirrer mot meg fra et ansikt jeg nesten kan finne noe likendes ved hver dag nå. Jeg kan trene yoga på kveldstid uten å uroe meg for magen. Jeg kan løpe uten dopapirlager i lommene, jeg kan gå til butikken og hjem igjen, uten å knipe. Det er mandag, det er dag fire av et beintøft avvenningsprogram jeg har pålagt meg: Jeg, drankeren, forsøker å ikke være det lenger. 

Om det er noen som kjenner seg igjen i den avhengigheten jeg her skal beskrive, hadde det vært interessant å høre fra dere. Jeg har fortsatt til gode å møte en som meg. Jeg drikker for mye. Enda jeg ikke drikker i det hele tatt. Mitt problem er ikke alkoholrelatert, faktisk har jeg aldri smakt, ikke en liten dråpe engang, men jeg er avhengig av drikke likevel. Nå tenker du kanskje at alle er avhengig av drikke, for det er vi jo. Helst et par liter om dagen. Men mitt problem er i en helt annen målestokk og går over i skummelt farvann. For mye av en god ting er ikke nødvendigvis bra. Uten mat og drikke duger helten ikke, men for mye drikke kan faktisk drepe deg. Tenk så trist. Døde i sin egen te! Best å gjøre noe før jeg tar meg vann over hodet.

Jeg kan ikke helt huske hvordan det begynte, eller når det begynte. Men jeg kan huske at jeg en gang for mange år siden ofte var dehydrert. Jeg spiste minimalt og drakk minimalt for å gjøre meg selv mindre. Mye har skjedd siden de første årene med anoreksi, og et eller annet sted på veien begynte jeg å drikke, og fortsatte med det, til jeg ikke bare drakk lenger, men bælmet og skvulpet og filtrerte urin som en eneste stor nyre. Når jeg nå forsøker å se galskapen i dette og ta grep, visualiserer jeg en vaskebøtte fylt til randen som skal helles ned gjennom kroppen min daglig, og prøver å ta inn at det er de faktiske forholdene. Om jeg i tillegg ser hva bøtta inneholder, blir jeg nærmest kvalm: En brungrønn suppe av te med suketter, vann, Pepsi Max og Fun Light. Æsj. Fyttigrisen. Det kan umulig være bra.

Jeg vet helt sikkert at det ikke er bra. Ikke bare ser jeg at det er syke mengder, men kroppen min reagerer med stress og varskorop på alle måter. Det er nok ikke så lett å forstå uten å ha erfart det selv, men jeg tror de fleste kan tenke seg til hvilket ubehag det medfører å være så full av væske at kroppen er sprengt og det skvulper over nederst i svelget fordi det ikke er plass til mer nedover i systemet. Ulike kroppsdeler viser tydelige tegn, også synlige fra utsiden. Ansiktet mitt blir måneformet og hovent, sokkene lager dype merker på leggen, hendene blir stive, magen står som et trommeskinn, jeg blir bløt og rar under huden på overkroppen. Tunge poser henger over øyelokkene, og personen i speilet er knapt til å kjenne igjen fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Det voldsomme væskeinntaket fører selvfølgelig til voldsomt hyppig vannlatingsbehov, og jeg tuller ikke når jeg sier at jeg kan gå på do hvert tiende minutt og likevel alltid ha mye å komme med. Med en mage full av væske, vet jeg aldri om jeg egentlig er sulten eller egentlig mett, hvilket er vanskelig nok i seg selv å finne ut av. Jeg føler meg stor og stygg, og vil ikke at noen skal se meg. Den ekstra tyngden i kroppen forstyrrer mitt kroppsbilde, gjør meg sliten og sløv, og medfører ofte isolasjon og passivitet på kveldstid.

Hvorfor gjør jeg likevel dette? Dag ut og dag inn? Kanskje kan jeg skylde på vanens makt, eller at dette er en selvforsterkende syklus? Jeg er jo tørst. For med all drikkingen kommer også suget etter salt, som jeg derfor inntar i store doser daglig. Det blir en vane å alltid ty til drikke, om jeg er sulten, sliten, redd, glad, trist, sint, nervøs, oppspilt, ensom. Det fyller meg opp, men dekker ikke de behovene jeg egentlig søker å tilfredsstille. Noen ganger tenker jeg at jeg gjør det for å straffe meg selv, for å forsterke kroppsforakten ved å gjøre meg slik jeg føler meg som: stor, bulende, stygg og kaotisk. Eller kanskje er det helt nødvendig for meg å bli tung og sløv, for å i det hele tatt klare å gi kroppen hvile. Jeg pleide å drikke meg mett, slik at sulten ikke skulle føles så intens. Men det er ikke lenger nødvendig, for jeg spiser mer og har ikke så ofte sult å skjule. Dermed har all drikkingen nesten motsatt effekt: den gjør mettheten vanskelig å finne, og gjør meg usikker på om jeg er sulten, mett eller bare “full”. 

Som med alt annet man er avhengig av, eller har et sykt forhold til, er det vanskeligere å slutte enn å fortsette. Argumentene mot blir svake og krymper under behovet for å gjøre det kjente, det trygge, det som føles viktig og riktig i det øyeblikket. Jeg ble nylig diagnostisert med lavt stoffskifte, som jeg tydeligvis har hatt i flere år, og det fikk meg til å tenke: Hva i helvete er det egentlig jeg holder på med? Det ble den kjente dråpen som fikk begeret til å renne over. Det er frustrerende og trist at spiseforstyrrelsen har fått fysiske følger, men det er desto mer frustrerende og trist at jeg stadig fortsetter å straffe og pine kroppen på nye måter. Om du ser for deg den fulle bøtta igjen, tenk deg så at alt det skal gjennom en kropp der alle prosesser går ekstra sakte og ekstra tungt. Stakkars nyrer, de må være så overarbeidet at det eneste de kan trøste seg med er at de er to om byrden. Noen ganger sier de ifra, og da krymper jeg meg i smerter før jeg koker nok en liter vann til den neste halvtimen på sofaen. 

Men, enn så lenge er dette historie, og i skrivende stund innarbeider jeg nye vaner. Ikke en tekopp eller et glass har blitt rørt mens dette blogginnlegget har blitt skrevet. Noen har apper på telefonen som minner dem på å drikke nok vann, jeg har gule post-it-lapper og ark hengende rundt omkring på kjøkkenet, badet og stua med det motsatte budskap i fete bokstaver: Maks 2 liter om dagen! Stopp opp, pust, finn noe bedre å gjøre! Det holder med en slurk! Drikkestopp! Te er fienden! Pepsi Max ingen adgang! 

Vi får se om dette blir bare nok en puslete dråpe i det store havet av forsøk, eller om det kan bli starten på nye og bedre van(n)er. Ønsk meg lykke til! Det trenger jeg. 

 

Det må nesten være litt lys

Det må nesten være litt lys

for å finne lysbryteren 

som du ikke vet hvor er

hvordan ser ut

hvordan føles i hånden

hvor høyt den sitter

 

må du strekke deg eller gå ned på kne

om den er stor eller liten

 

eller om den finnes i det hele tatt

 

Det må nesten være litt lys

for å finne det som forandrer

alt du bare føler og gjemmer

til ting du kan se, ta på, vise, gå inn i og ut av, gjennom og rundt 

 

Du kan venne deg til mørket

bli mørkere selv

men mørket blir aldri mindre mørkt

bare mer trygt og kjent

 

Jo større rom, jo mer å søke, jo mer å finne

og fire hender er mer enn to når man leter

 

Det må nesten være litt lys 

for å ikke gi opp når du er så nær

 

Det er det jeg leter etter

 

 

Ett år

Noe har hatt bursdag! Jeg var for opptatt med å feire til å skrive om det her. Eh, neida. Med mindre du kan kalle det å ligge i en L med beina oppetter veggen, øynene lukket, armene i vingeformasjon, og grine litt til Jason Mraz som synger I won’t give up ut fra telefonen som ligger trygt plassert oppå magen min for feiring. Det var hyggeligere enn det høres ut som. 

For ett år siden i går opprettet jeg denne bloggen, og slik lyder avslutningen på mitt aller første blogginnlegg: “Jeg pusler altså, og om du vil, kan du pusle med meg. Kanskje noen av brikkene mine er like dine, eller kanskje du bare syns det er avkoblende og stressfritt å lese om andres pusling? Eller så syns du bare det er kjedelig. Hva vet vel jeg? Men fra nå av vil altså mine brikker folde seg utover dette domene og skape et slags herlig kaos av farger og mønstre og bilder som skrider frem. Mitt liv, der ute i internett. Det er crazy, og alle trenger litt crazy i livet sitt. Spesielt sånne som meg!

Dagens innlegg er nummer 142 i rekken. Jeg orker ikke å tenke og telle hvor mange ord det er til sammen, men det er flere enn jeg noen gang kunne drømme om at jeg skulle skrive. Den tause Thea er langt fra tausheten nå. Mine kamper er ikke over, jeg har tapt mye og frykter mer, men jeg har vunnet mye samtidig. I utryggheten har jeg funnet trygghet og forpliktelser til å fortsette her inne. Dårlige dager har blitt til dype bilder, rare dikt og felte tårer over fine hilsener fra lesere som sitter et helt annet sted i helt andre liv og på et eller annet vis kjenner seg igjen og finner noe viktig i det jeg formidler. Gode dager har blitt til bedre dager. Alle dagene mellom har blitt til noe de også. Dette har blitt noe å leve for, noe å gjøre når alt ser umulig ut. Og noe å holde fast i når alle muligheter åpner seg. 

Jeg er fortsatt her, ett år senere. Ikke så mye bedre, men annerledes og med viktige erfaringer og et større nettverk. Underlige og vidunderlige ting har hendt på grunn av bloggen. Nye venner, nærere venner, ny innsikt, økt forståelse, publisering i Aftenposten og ROSinfo, mindre skam, mer åpenhet, foredragsforespørsel og gjennomføring, motivasjon, mestring, å være betydningfull, mer ærlighet, mer følelser, flere løsninger, spontanreiser, tilbakemeldinger fra kjente og ukjente, prisnominasjon, bedre skriveferdigheter, å falle ned og klatre opp igjen, tro på meg selv, kule bilder, fine bilder, ærlige bilder, det nest beste kan være godt nok, inspirasjonsturer i skogen, spontane badeturer, McFlurry, yoga, tillit og utfordringer på jobb, knuste drømmer og drømmer i blomstring. 

Jeg tenkte å trekke fram et innlegg som virkelig gjorde en forskjell for meg. Det er dette: Om hvordan kringle kan krongle til. Det vil alltid være kringler som krongler til, men jammen kan de både lukte og smake godt også og gi energi til å gjøre noe bedre. Jeg trenger å plukke opp brikkene, vende på dem og se at de kan legges annerledes og at brikkene er mye i seg selv. De er mine, de er ikke tapt. De er biter av et liv som allerede finnes. Målet er ikke seieren. Livet er alle sekundene vi tar oss gjennom. 

“Det verste frykten vet er å bli utfordret av sånne superkvinner. Da krymper den seg og får skikkelig dårlig selvtillit og er kanskje ikke like tøff i trynet neste gang. For hver gang vi gjør ting som føles feil, men som vi vet er riktige, så blir det lettere å gjøre riktig.

Jeg tror at regler er til for å brytes, hemmeligheter noen ganger bør avsløres og skammen bør snakkes om. Ikke vær redd for å fortelle om det som skremmer deg, det som gjør deg skamfull og dine ikke fullt så synlige sider. Vi trenger alle å få lov til å være oss selv, avkrefte noen “sannheter” og bryte ned noen gjerder rundt disse båsene som bare skaper avstand og holder sykdommen inni.”  – Thea Wolff Kristensen

Takk til alle som har fulgt med, alle som har kommet til, alle som forstår og alle som ønsker å forstå. Jeg fortsetter så lenge jeg vil med å skrive om det jeg føler vi må snakke mer om. Det er ikke over, men alt kan fortsatt skje! Og alt det andre skal vi også klare. 

 

 

Puslingen på ekte

“Jeg er ingen pusling, jeg driver med pusling. Først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett. Mer Thea.”

Det stemmer ikke. Harde fakta er at jeg driver ikke med pusling lenger, med tiden har jeg blitt en pusling skjult under et robust ytre og velformulerte ord. Jeg har blitt puslingen jeg skulle gjøre. 

Kroppen pusler på egenhånd og er ikke til å stole på, alle haugene jeg sorterte har jeg blandet i et salig virvar og skjøvet lengst under sofaen. Jeg sluttet å prøve for redd for å feile. For hver dag blir alt mer fragmentert. Mindre Thea. 

Det glapp for meg nok en gang, mistet grepet, mistet motivet, mistet evnen og mistet håpet. Litt. Og litt mer. Og enda litt mer. Og helt og fullstendig. Og bildet jeg pusler er ikke mitt bilde, det er et fremmed bilde og det er bildet av en som er for feig til å være tro mot det hun tror på innerst inne. Det gjør meg redd, og når man er redd søker man til det som er trygt, og det som er trygt er det som skader enda mer. Og gjør meg enda reddere, med behov for mer trygghet.

Og sånn skjer det. 

Jeg forsøkte å være en som gjør, men endte opp som en som bare snakker om det. 

Når ingen andre rister i meg, får jeg riste meg selv. 

Slutt, slutt, slutt. Det er ingen andre her enn deg. Det er du som må. Det er du som kan gjøre.

Litt støtte på det hadde vært fint, og rom for å handle. Harde stemmer som ikke bare snakker med, men snakker mot. Gi meg tilbake litt kamp og noe å holde fast i, så jeg må slutte å være pusling. Dette er reglene, dette er brikkene, slik vinner du. 

Kanskje burde jeg bli sint? Ikke bare på meg og brikkene under sofaen, men på alle som er fornøyd så lenge det går. Noen hviler i troen på at kroppen forteller alt, andre hviler i troen på at jeg forteller alt. Kroppen forteller ingen ting og jeg forteller bare litt. 

Det er ikke nok at det går, når det går feil. 

Litt er ikke nok når det vonde igjen har blitt alt. Å gjøre litt, å si litt, å prøve litt, det er som å ta på seg bare en ullsokk når man fryser eller å drikke bare en dråpe når man er tørst. Det er som å lappe en hel teltduk sammen med bare ett sting eller gå ett skritt når du er ti mil unna. Det gir ingen effekt, bare enda større fortvilelse. Og det koster å gjøre litt også, til sammen koster litt og litt alt man har og ender opp uten noe tilbake. 

Når ingen ting blir riktig, blir alt feil. Det er så enkelt og så vanskelig. Det er alt eller ingen ting. Det er å leve eller å bare se på.

Jeg vet ikke hva jeg ser lenger, men det er ikke den jeg ville bli.