Denne uken – hva du ser og hva du ikke kan se

Ukens oppdagelse:

Jeg har spist mye rart opp gjennom tiden. Som liten kunne jeg finne på å blande to ting jeg likte godt, som brunost og leverpostei, eller kanelknekkebrød og leverpostei, eller brunost med sukker med brunost med sukker med brunost med sukker, eller bolle med salami eller blå brus og gul brus. Det meste med stor suksess, kanskje foruten brunost og leverpostei. Som stor kan jeg finne på å blande flere ting som jeg har hørt er bra. Eller bytte ut noe godt med noe sunt og late som at det er tilfredsstillende. Hadde jeg ikke vært så fokusert på hva jeg bør spise og ikke kan spise, men heller hvordan det smaker og hva det gjør, tror jeg mye kunne endret seg. Noen ganger konsentrerer jeg meg om å kjenne etter om tilfredsstillelsen kommer av en slags spiseforstyrret mestring eller smaksopplevelser. Og noen ganger oppdager jeg at noe som før smakte “godt” (les: hypersunt, kunstig og kalorifattig), nå oppleves kvalmende, vondt og frastøtende fordi jeg har gjennomskuet det. Noe får meg nesten til å brekke meg bare ved tanken. Og med tid og nitidig innsats, blir sakte den lange listen over mat som liksom var “trygg” litt kortere, og den korte listen over vanlig mat jeg kan og vil spise i stedet litt lengre. 

Ukens følelse:

Skam, den skjulte følelsen. Jeg har tidligere skrevet et langt innlegg om skammen, du kan finne det igjen her. Og skammen er fortsatt fremtredende i meg, i større grad når jeg ikke har det så bra. Det ligger i skammens natur å gjemme seg, og det er det jeg føler for å gjøre. Enten å gjemme meg bort eller gjemme bort meg. Som en kvinne på 157 cm med både forplikelser og behov, er det rent praktisk ganske vanskelig å gjemme meg bort, enda så kort jeg er. Derfor går jeg ofte for løsning nummer to: å gjemme bort meg. Det skjer overalt, hvor som helst, noen ganger hele tiden og fullstendig, noen ganger bare litt. Da møter du meg, men meg gjemt bak en meg jeg tror du vil møte. Det kan for eksempel se ut slik som på bildet over og i virkeligheten være slik som på bildet under.

Lite hjelper det, og avstanden mellom oss blir større enn den burde vært. For å bryte litt ut av dette, tenkte jeg å si rett ut et par ting jeg skammer meg over akkurat nå. Noe av det, som de to første punktene, har jeg ikke sagt til nærmeste familie og venner en gang, så mye skammer jeg meg og er redd for å bli misforstått:

– Jeg har avsluttet arbeidspraksisen min og er i en mellomperiode uten noe bestemt mål eller slutt. Det er mange grunner til det, og en av dem er at alt stadig har blitt verre og nå har nådd et punkt der jeg er for sliten, for redd og for mørk til å late som og håpe det går over. Jeg vet bedre. Jeg må ta tak nå, mens jeg fortsatt vil og har mulighet. Hadde jeg hatt gode, korte svar på hvorfor, hadde jeg kanskje ikke behøvd å være redd og skammet meg slik, men jeg har ingen svar som passer inn i den forventede dybden og rammen fra den som spør. Hvordan går det? eller Hva gjør du? eller Hvorfor? høres så greit ut, og vi spør og spør i øst og vest. Jeg spør sjelden lett om slike ting som kan være vanskelig å svare på, fordi jeg vet hvor tøft det er å bli stående igjen som den som enten måtte lyve eller si mer enn hva som var komfortabelt, for å forklare. 

– Å ha sagt opp leiligheten min. Jeg tror jeg gruet meg og mannet meg opp i tre uker, og så var det hele over på tre minutter. Og det gikk fint, ble mottatt med forståelse. Men inni meg kjenner jeg en ekkel følelse av å ha gjort noe galt og måtte unskylde meg, forklare meg og gjøre opp for meg hver gang jeg ser dem. Enda jeg rent objektivt vet at jeg ikke har gjort noe galt og verken må unnskylde meg, forklare noe eller gjøre opp for noe som er en helt naturlig og uunngåelig del av det å leie ut og å leie. 

– Kroppen min. Til tross for at sommeren så vidt har begynt, lengter jeg til høst, mørket og lange jakker, skjerf og store regndråper hardt mot ruta. Jeg er ikke klar for å kle av meg lagene mine, og jeg vil ikke at noen skal se. Det var lettere da alt var tynt og jeg var kald. Det er lettere å kle seg større og finne varmen enn å ønske seg mindre og kjøle seg ned. 

– Å lese blogger og følge profiler på sosiale medier som jeg egentlig ikke følger av andre grunner enn at det er en tvangsmessig spiseforstyrret besettelse. Du skulle bare visst alt jeg klikker meg inn på, sluker ord for ord, bilde for bilde, snoker rundt i og sammenligner meg med. Jeg støtter med det opp om idealer og profiler jeg er dypt uenig i og forsøker å skille meg fra. Det er veldig motstridende. Jeg kan og vil egentlig ikke, men det er akkurat som at jeg MÅ vite hva som står, hvordan de spiser, hvordan de trener, hvordan de ser ut, hva de har gjort i dag, og hvor jævla mislykket, svak og dum jeg er i forhold. 

Ukens beste:

Definitivt det å treffe igjen en ny venn som jeg bare har møtt en gang før og likevel føler jeg har kjent for alltid. Noen personer kjenner deg fordi de kjenner igjen seg selv i deg, og motsatt. Det er en underlig, trygg følelse. Og slike samtaler man kan ha med noen som forstår selv før du har sagt et ord, de både sitter lenge i og er selvutviklende på høyt nivå. Takk! Og på gjensyn. 

Ukens øyeblikk:

Dette: 

Ukens trening:

Jeg vet ikke hva som er mest anstrengende, å bruke kroppen fysisk eller å tenke konstant. Jeg har i hvert fall gjort begge deler, med en blanding av lindrende slitenhet og krevende slitenhet. Trening er gift og trening er medisin, det kommer an på dosen og omstendighetene. Akkurat nå er det gift fysisk, men jeg kunne ikke klart meg uten psykisk. Og noen ganger er det bare godt, men det er gjerne de dagene jeg går fremfor å løpe, og underveis kan ligge i en blomstereng eller dyppe føttene i iskaldt vann. 

Akkurat nå:

Akkurat nå er jeg dårlig selskap altså. Den der bakken tar aldri slutt. Jeg må på forhånd beklage til alle de som kanskje treffer på meg, for jeg prøver hardt å ikke prøve så hardt å late som at alt er bra når det ikke er det. Korte svar og uttrykksløst ansikt kommer kanskje som en overraskelse, for jeg har brukt mange år på å bygge opp en slags forventing hos andre om hvordan jeg skal være. Det virker som en enkel løsning, men fungerer dårlig på sikt, og det er forbausende vanskelig å bryte ut av også. Her er jeg og prøver. Kanskje kan jeg også da le mer hjertelig og snakke rett fra hjertet, ikke bare når ting er bra, men når ting er dritt. Få ting føles mer befriende enn å le når du er sur, trist, redd eller rasende. Følelsene ligger allerede helt i overflaten da, og noen ganger kan de fiskes opp med bare hendene. 

I helgen: 

Her er fire ting jeg vil gjøre i helgen:

– Ta årets første bad. Jeg angrer allerede på forhånd. 

– Spise frokost på trappa. 

– Kjøre innom et gartneri og velge et par planter til å ha i krukken utenfor døra. I vinter har jeg hatt lyng og en bitteliten tujaplante der, men etter en hard vinter har de takket for seg, og for at det ikke skulle se så tomt ut, puttet jeg midlertidig tre grønne plastikkplanter nedi der. Det ser ikke bra ut. Uff. 

– Planlegge en tur jeg kan glede meg til. Jeg liker den reisende Thea. Spontan, energisk, løsningsorientert, effektiv, modig, litt sprø, bekymringsløs og trygg. 

Ukens spørsmål:

Hva vil du ha for å bli glad? Igjen. Jeg spør kroppen, jeg spør magen, jeg spør hjertet og jeg spør sjelen. Igjen. Jeg må spørre igjen. Helt til jeg får et svar, eller i det minste et lite vink. De hvisker og tisker og fniser litt sjenert, det bobler og banker og gnager sånn forsiktig. Og dypt inni der et sted svarer et godt gjemt mot at: jeg vil ha det du vil ha. Det var kanskje det verste og det beste jeg kunne høre. For jeg vet kanskje mer enn jeg tror, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal si det høyt og fremdeles stå rak og gå videre. 

 

 

 

 

Mellom

Skyggene omkranser meg. Det er alltid for langt mellom meg og livet. Mellom er tanker og bekymringer, vegger, murer, låste dører og nummen hud. Stillheten. Så sliten av å gjøre meg så ufattelig liten.  

Et ansikt hovent av gråt og salte renner nedover bleke kinn. Det er forbasket lyst. Jeg myser, men kan ikke stenge ute eller stenge inne. Mørket er uendelig mye mørkere i mai. 

På en brygge tok jeg av sokkene, dyppet forsiktig først en tå, så to, så ti, ned i det kalde vannet. En stikkende kraft strålte oppover i kroppen, nådde helt inn til det mørke hjertet. Sjokkstartet et dunk, og et til, og plutselig, for et sekund eller to, var det ikke noe mellom lenger. Kulden ikke lenger like kald. Jeg lukket øynene mot sola, bruste med beina, fikk kjølige dråper i ansiktet. De blandet seg med tårene og ble tørket i en vennlig vind. 

Noe må holde meg. Jeg gjorde det og lot det skje. Når du holder rundt og blir holdt på samme tid. Da er det ingen ting mellom. 

Det går ikke bra, og mellom meg og livet ser jeg bare begrensninger. Alt svever over og rundt meg, jeg har ikke armer nok til å holde fast i det viktige, ikke høyden til overblikk eller tryggheten til å slippe opp og gripe tak.

Men noe mildt og helende kan likevel finnes i det lille og uviktige. Et blaff av uventet friskhet gjennom kalde tær, tårer som blander seg med vanndråper over stille vann. Et kjærtegn fra varmen og varme pust. Når armene ikke strekker ut får de i det minste strekke til. Jeg tror det er viktig og stadig viktigere å være nær, på alle mulige måter. Kun da kan avstanden bli mindre mellom da og nå og det som kommer. Mellom deg og meg. Mellom utenpå og inni. Bli ett og det samme.  

 

 

 

Denne uken – ord for ord

Ukens beste:

En kuleis med sjokolade i beger til meg og en softis med sjokoladestrøssel til bursdagsfarmoren min. Jeg tok henne med til en isbar hun og farfar pleide å ta oss barnebarna med til da vi var små. Begge hadde en liten klump i halsen der vi satt rundt bordet som to forandrede mennesker. Farmor uten farfar og jeg som voksen. Vi snakket om da og nå og etterpå. Det var fint å dele dagen med henne. 

Ukens følelse:

Angst. Den kommer smygende om morgenen, like før jeg våkner. Så henger den der, som min lille, personlige uværsky, og gjør dagen mørk og uoversiktelig, uforutsigbar som været, og meg redd. Den hviler på puten min om kvelden og gjør det vanskelig å sovne. Den etterlater meg kald og urolig, og alle planer blir for store og alle drømmer blir mareritt. Maten er skummel og kroppen er skummel og hjemme er skummelt og jobben er skummel. Jeg vil gjemme meg, men den følger med. Det er umulig å løpe fra den, og hardt å løpe med. Jeg håper noe kan slippe så jeg kan se klart igjen.  

Ukens musikk, podcast, film og bok: 

Jeg er en lettbegeistret person. Lettoppslukt, lettrørt og lettbeundrende. Takk for at jeg finner slik en glede, trøst og inspirasjon i alt rundt meg, bare jeg minner meg på å være der, åpne øyne, ører og hjerte for inntrykk. 

Hør på denne: “Long live”, av og med Taylor Swift. Åh, Sarah, dette er sangen vår. Long live all the mountains we moved, I had the time of my life fighting dragons with you. 

Og hør på denne: The Robcast episode 74: A Good Morning with Elizabeth Gilbert. Dette er en podcast med to av mine favorittinspirasjonspersoner. Jeg tipser gjerne om flere siden, og tar imot tips tilbake med takk! 

Se på denne: “The Intern”. Har sett den to ganger på en uke, fordi jeg så den og ville se den med mamma også. Den gir både latter og tårer, om du er typen. 

Les denne: “Bjørnstad”, av Fredrik Backman. Denne elsker jeg allerede så mye, etter to kvelder med lesing på senga og en tredjedel på vei. Faktisk leser jeg den på svensk, da den ikke har kommet på norsk enda, desto mer å elske! Eller hur?

Ukens dårligste:

Definitivt at våren krympet seg for høststormer i april. De ser så kalde ut, de små, grønne knoppene på trærne, som gjennom vind og snø og hagl så gjerne vil vokse, vokse og springe ut. Det rareste skjedde en ettermiddag da jeg tittet ut vinduet og så sol og friskt vær, lot vantene ligge og pannebåndet ligge og kjørte mot skogen for å løpe på sti. På veien dit samlet det seg små skydotter til en større skydott, helt harmløs så den ut på avstand, men under den herjet vinden, og snøfiller og isklumper haglet mot ruta, og det hele blåste med meg til skogen og fulgte meg de første kilometerne innover blant trærne. Jeg stappet telefonen ned i tightsen og gjemte hendene i genseren og forsøkte å løpe meg varm. Med ett var vinteren over igjen, og sola tittet frem og jeg plumpet i en dam og hutret hele veien hjem. 

Ukens øyeblikk:

Jeg gikk tur med mamma og hunden deres en fin ettermiddag, og mamma hadde velsignet meg med noen strofer av “Det var julekveld i skogen…” tidligere på dagen og den spilte om og om igjen inni hodet mitt til jeg til slutt ikke orket mer og tok initiativet til å fjerne den fra hjernen ved å synge den høyt. Så gikk vi der, en i kåpe og en i dress (du kan selv gjette hvem som var hvem), og gaulet på den rareste julesangen som finnes, småkranglet om hvorvidt det var fir’ogtyve eller fir’ogfemti år siden noen hadde hørt i fra den eldste sønnen i huset i skogen (intern tekstdiskusjon), mens hunden brydd og overdramatisk lot som at han ikke ante hvem vi var. Vi lo så vi nesten ikke kunne gå. Og gikk litt til før vi gikk hjem og drakk te og så på to filmer i strekk. 

Ukens trening:

Tungt, det har vært tungt. Kroppen min er ikke helt i slaget, og det er kilde til mye bekymring. Enda jeg forsøker å ta bedre vare på den, reagerer den med utmattelse og kraftløshet. Tvangen i treningen tiltar jo mer usikker jeg blir på kroppen, og derfor kan jeg heller ikke la den hvile. Dette er ikke bra. Jeg vet. Jeg vet mye, men får gjort veldig lite med det. Jeg behøver hjelp og jeg skal si det nå. Men, jeg liker at skogen ikke er så fuktig lenger, slik at jeg kan løpe i grønn natur og suge til meg med grådig sjel. På en av disse turene var det at en diger rådyrbukk hoppet ut på stien rett foran meg, og vi ble skremt begge to og fortsatte å løpe i samme retning, den først og jeg etter. Stakkars, han glemte liksom at han kunne hoppe inn blant trærne til høyre eller venstre og med det bli trygg fra løperen som jaget etter, så vi fortsatte slik i noen sekunder, før han plutselig husket og tok sats og forsvant bak en gran og det ble stille igjen.  

Akkurat nå:

Sitter jeg nydusjet i ren pysj i ren fleecemorgenkåpe med te i koppen, varme i kroppen, middag i magen og blomster på bordet. Jeg er hjemme alene, etter noen netter borte, og forsøker å gjøre det til en hyggelig greie. Snart begynner Norske talenter, og ellers skal jeg lese bok og skrive litt før jeg legger meg akkurat sent nok til at jeg kanskje får sove litt lenger enn til klokka seks. Jeg savner storesøsteren min ekstra mye i dag, og har mye på hjertet som jeg må få følt av meg på et vis. 

I helgen:

Helgene mine er ofte blanke. Jeg blir sliten av planlegging, fordi jeg aldri får bestemt meg og derfor må planlegge for både hovedplanen, reserveplanen, den andre reserveplanen og hva som antagelig vil skje når ingen ting av det planlagte skjer og så videre. Jeg skal en tur i bursdag, og jeg skal en tur i skogen. Jeg har lyst til å ta bilder og bære med meg gyngestolen min ut på trammen slik at jeg kan sitte der og lese i vårsola, om den finner det for godt å stikke innom. 

Ukens spørsmål:

Hva vil du ha for å bli glad? Jeg spør kroppen, jeg spør magen, jeg spør hjertet og jeg spør sjelen. De tier og verker og skriker og knyter seg. Og dypt inni der et sted svarer et forsiktig lite glimt av håp at: det er nok at du spør. I dag er det nok. I morgen får vi se. Ikke glem å lytte. 

 

Drevet av frykt

Det slo meg at jeg er en person som ikke drives av noe annet enn frykten.

frykten for å mislykkes

frykten for å misforstås

frykten for å bli latterliggjort

frykten for å bli feit

frykten for å bli dum

frykten for å bli lat

frykten for å hates

frykten for å være til bry

frykten for å bli forlatt

frykten for å dø

frykten for å være synlig

frykten for å bli stor

frykten for å bli alene

frykten for å gjøre feil

og den frykten får meg til å gjøre det jeg frykter aller mest:

å ikke leve, av frykt for frykten. 

Tenk deg hva som ville skjedd om du lot deg drive av kjærlighet i stedet? Det var søsteren min som spurte. Jeg vet ikke, svarte jeg, antagelig for redd for å finne det ut. 

Jeg er inne i en tung periode. Jeg er litt som været akkurat nå. Holder fast i noe som holder vårens liv på avstand. Kulde, vind, snø og grått. Jeg lengter til vår. Kanskje kommer den snart. 

 

 

 

Himmelen holder oss

En pute i ryggen og myke klær omfavner kroppen, svøper meg inn i et teppe og en verden av trygghet. Jeg har lest ferdig en nydelig bok i kveld. Den gjorde at jeg gråt litt og fikk lyst til å bli mamma likevel og skrive bok og være ute i naturen som alltid venter på meg. Det er lenge siden sist jeg kunne sitte ned og bare lese. Jeg tenkte på den gangen du lå i overkøya og jeg under, og i all hemmelighet, lyttende etter de som våket over oss etter sengetid, med lommelykt under dyna, leste til vi sovnet. Jeg savner det. Jeg håper du har en bra dag.

Jeg håper du finner noe du har lett etter og hviler i et øyeblikk. 

Alltid er du elsket av en som stirrer mot himmelen og trøstes av at vi deler den. 

Himmelen holder savnet og holder oss forbundet med noe konstant. Det er aldri helt mørkt og aldri helt lyst, og langt borte blir nært og nært blir langt borte. Nå kan forbinde, men ikke siden.

Jeg er ikke redd for å savne deg, det forteller mer om hva jeg har enn hva jeg mangler. Lik bøker holder på stemning og minner og historier, mens utenfor permen er det stille og flatt. 

Du må åpne for å føle. Dykk inn. 

Den siste tiden

Den siste tiden har jeg vært opptatt med å tenke, og å tenke på det å tenke. Den siste tiden har jeg vært opptatt med å bli eldre og ønske jeg var liten og ønske jeg var stor. Den siste tiden har jeg vært stresset, forsøkt å bli mindre stresset, ikke fått det til, gjort meg selv mer stresset og sånne ting. 

I en vanndam badet to fugler, jeg var der. 

Det har vært påske, søknadsfrister, bursdager og april. Noen dager har det snødd, andre dager har det regnet. På bordet står en bukett tulipaner jeg har fått av pappa, jeg har en ny, 3 meter lang ladekabel til mobilen min som erstatter den på 10 cm. Det er ingen frihet som å kunne lade telefonen i stua på do. Jeg har kjøpt meg en bok på svensk, en ny bukse, en bluse i størrelse medium fordi den var så trang rundt armene. Broren min er elendig på å stokke kort, søsteren min er litt bedre, men det har vært herlig å spille likevel. Jeg er en dårlig taper med mye flaks. Her om kvelden sov jeg på hotell. En morgen løp jeg i en nedhugget skog, en annen svømte jeg i et utendørs basseng på toppen av 13. etasje. Bilen min har nye trommelbremser, og jeg har sitti på huk ved hvert dekk og fylt i akkurat passe mengde luft. En av plantene mine får nye blader, sånn like etter at jeg hadde tenkt til å gi den opp. Jeg har spist kebab for første gang i mitt liv og belgisk vaffel til frokost, alt på under 12 timer. En morgen sov jeg til ni. 

Jeg føler meg tung, samtidig som alt er svevende kaos. Uhåndgripelig flyktig. Kanskje trenger jeg mer tid, kanskje trenger jeg å gjøre. 

Utenfra kan nok ingen forstå, men det gjør ikke så mye lenger, for jeg forstår selv.   

Det kommer til å gå bra. Det kommer til å gå bra. Det kommer til å gå bra. Det kommer til å gå bra. 

Et tre i full blomst, jeg var der. Stolper med kjeder av lys mot himmelen, jeg var der. 

To søstre i et vindu. Jeg var der. 

 

Kunsten å bestemme seg

Jeg sitter på jobb og lurer på når jeg kan gå, jeg har noe jeg må få gjort. Mens jeg sender mail og scanner bilder til det digitale arkivet, har jeg hodet en helt annen plass enn der. Telefonen brenner på arbeidspulten, jeg har satt den på flymodus, jeg ønsker ikke å kunne nås eller å måtte nå. Det er onsdag før påske, og før lunsjen er spist og før jeg tar mot til meg og spør sjefen om hvor lenge vi jobber i dag, dør jeg halvveis innvendig og svetter ubehagelig nedover ryggen under genseren. En fornemmelse av angst ligger i luften. Jeg vet hva som skjer, hvorfor jeg opplever alle symptomer på krise i kroppen og hvorfor ikke hodet kan konsentrere seg om å skrive riktig tekst til riktig bilde. Jeg har prestasjonsangst for egen fremtid, og i dag må jeg mestre den vanskeligste kunsten av dem alle: å bestemme meg. 

Så fort jeg kan, fyker jeg ut derfra. På vei hjem er jeg innom fire matbutikker, blir bedt på middag og sjekker en ekstra gang i bagasjerommet om ikke jeg pakket treningstøy likevel. Nei, det gjorde jeg ikke. Hvordan skal jeg få roet meg ned da? Det flakker muligheter gjennom bevisstheten i rasende fart, hva som helst som kanskje kan hjelpe mot panikken som stiger i takt med musikken jeg spiller for full guffe langs Indre Østfolds riksveier. Skal jeg stoppe her og løpe ti ganger rundt bilen? Bade naken i Øyeren? Eller kanskje ringe mamma? Det er nok best å si at det ikke passer med middag i dag? Til slutt gjør jeg det eneste rette: sender en melding og ber om å få bestemme meg i morgen i stedet. Det går fint. Nå venter 24 uutholdelige timer ekstra i kaoset før jeg kan slå meg til ro med en avgjørelse som i dette øyeblikk virker umulig å ta.

Det går virkelig ikke fint overhodet. Som om det vil være lettere i morgen!

Kunsten å bestemme seg er ikke en medfødt gave i mitt tilfelle. Det er noe jeg sjelden gjør, og sjelden får til, og noe jeg helst skulle overlatt til noen andre, mer kapable mennesker. Her har du livet mitt, finn ut av det og gi meg beskjed! Hele livet har jeg lært at det er best å ha alle muligheter åpne. Virkelig store avgjørelser utsetter jeg vanligvis til jeg bare må bestemme meg fort, og så angrer jeg etterpå. Det kan virke som at jeg ikke våger å velge fordi jeg er redd for å velge feil, og jo mer redd jeg blir for å velge feil, jo mer feil/”trygt” velger jeg. Jeg tenker mer på hva andre vil tenke om det jeg velger enn hva jeg egentlig selv har lyst til. Med angeren kommer litt kraft til å kaste meg rundt og finne andre muligheter, og så er jeg i gang igjen. Hele livet har jeg hørt at jeg kan bli hva jeg vil, og at jeg er flink til alt jeg gjør og at jeg er skapt for dette, og dette, og dette og det også. Til slutt vet jeg ingen ting jeg vil annet enn å slippe å velge.

Min rastløse sjel vil videre, søker frem muligheter, alternativer, planlegger tilværelsen på ti nye steder hver dag. Et minutt skal jeg løpe USA på tvers, det neste bli bakerlærling i Lom. Så høres det fornuftig ut å bare bli og fortsette det midlertidige livet jeg lever, deretter rammes jeg av en klaustrofobisk følelse, googler “yoga retreat Bali” og får lyst til å lære å slå hjul, surfe og spise mango med skallet på. Samordna opptak er sprengt, for 10 alternativer er 100 alternativer for lite når hele Norge er alternativ studieplass. Jeg vurderer å kalle dataen min Finn, for det er stort sett der vi henger. Finn jobb, finn eiendom, finn reise, finn meg!  

Når tiden for et valg nærmer seg, spør jeg et lite utvalg av mine bekjentskaper hva de tenker. De svarer villig og forvirrer meg enda mer, helt til i går. Mens jeg vasket opp og skrubbet kjøkkenbenken, fikk jeg streng beskjed fra storesøster over høyttaleren på telefonen om at hun ikke ville snakke med meg mer før jeg hadde bestemt meg. Den eneste som kan bestemme for meg er meg. Så la hun på. Hun sa ikke engang ha det. Jeg ble sint og lei meg, selvfølgelig, ropte og gråt litt og kastet nesten telefonen i do. Deretter gjorde jeg det eneste rette: tok på meg pysj, tente 16 lys og så på film resten av kvelden. Jeg takker henne nå. 

I natt har jeg sovet på magen, den lille stunden jeg fikk sove. Dagen begynte med havregrøten min i yndlingsskåla mi i sofakroken min med nok en film. Karate Kid. Pick up that jacket! Egentlig ventet jeg bare på at svaret skulle komme til meg, jeg hadde gitt opp å lete. Men tankene ga meg ikke fred. Your focus needs more focus! Det begynte å snø, og jeg løp i skogen der alle trærne er hugget ned og hilste på en gammel mann som syklet langs en grusvei. Like etter hilste jeg på ham igjen. Det var fint, jeg ble tvunget bort fra den indre dialogen og ut i det virkelige liv i møte med mannen på sykkel. Han snudde før bakken i enden av veien, og syklet fram og tilbake på den flate strekningen. Vi klaget på været og han sa jeg løp fort. Tredje gang vi passerte, ønsket vi hverandre god påske og ha det bra, så løp jeg opp og han syklet tilbake. Plutselig visste jeg hva jeg ville, eller egentlig mer hva jeg ikke ville. Hodet ble merkelig rolig, klart, som stille vann. Det skjedde like før hundrevis av hvitveis åpenbarte seg i et skogholt rett ved der jeg bor. Med våte, leirete sko, iskalde fingre og snøfnugg fallende mot nesa, la jeg meg ned i gresset og bestemte meg.

Det funket som et Ctrl+Alt+Del. Alle faner lukkes. Alt arbeid du har gjort og ikke lagret går tapt. Skjermen går i svart. Det blir stille. Så fløy jeg hjem og har ikke tvilt på beslutningen siden. 

Så enkelt var det. 

Det spiller ingen rolle hvilket valg det gjelder. Fra stort til smått, fra viktig til uviktig. Fra enkelt og tullete, til vanskelig og seriøst. Jeg har vanskelig for å forholde meg til valgmuligheter, men lett for å forholde meg til avgjørelser. Det er en utrolig dårlig kombinasjon. Ofte skyver jeg viktige avgjørelser til side til fordel for uviktige avgjørelser som spiseforstyrrelsen vil prioritere. Kanskje jeg bare må bestemme meg for å slutte å måtte bestemme meg for alt mulig hele tiden. Eller så må jeg korte ned tiden jeg er i valgmulighetsmodus og ta avgjørelser med en gang. Eller innsnevre valgmulighetene. Eller ansette en assistent som kan gjøre det for meg. Jeg får bestemme meg i morgen. 

 

 

 

Verdens beste oppskrift

                                               

Det finnes en enkel oppskrift som alle burde kunne. Den er som følger:

1. Tenk på alt du er redd for. Lag deg en liste.

2. Finn fram, kjøp, oppsøk, eller på annet vis gjør en og en frykt tilgjengelig for deg. Ikke vær redd for å få hjelp og støtte fra andre til dette og neste punkt. Det er viktig for resultatet at hver frykt får gjennomgå alle punktene. 

3. Se på det, ta på det, lukt på det, lytt til det, føl det, spis det, ødelegg det, drikk det, møt det, ta det på, kast det, rop det, bruk det, gå ut i det, klatre opp i det, vær i det, si det…

4. Gjenta punkt 3.

5. Gjenta punkt 3.

6. Gjenta punkt 3.

7. Gjenta punkt 3.

8. Gjenta punkt 3.

9. Gjenta punkt 3.

10. Gjenta punkt 3.

11. Gjenta punkt 3.

12. Gjenta punkt 3.

13. Gjenta punkt 3.

14. Gjenta punkt 3.

15. Gjenta punkt 3.

16. Gjenta punkt 3.

17. Gjenta p… men dette er vel ikke skummelt lenger? 

18. Dette er hvilepunktet. Surr rundt i trygge vaner til du er klar for siste punkt eller har blitt lei av de “trygge” vanene dine. 

19. Start forfra med en ny ting. Gjenta punkt 2-19.

Se at listen blir mindre. Skrell frykten bort, bit for bit. Se hvordan muligheter bretter seg ut og friheten kommer blåsende din vei. Kjenn at du bygger deg opp. Troen på deg selv vokser, du ser at det nytter, sakte, sakte, sakte. Har du noen gang opplevd å bli mindre redd for noe ved å unngå det? Tror ikke det. Så hvorfor ikke prøve en ny oppskrift i dag? Den funker på det meste. For min egen del, kan jeg nå både ta telefonen når den ringer, drikke vanlig lettmelk og gå turer i mørket alene. Daglig bruker jeg oppskriften for å bli venn med ulike matvarer, avtale lunsjer med venner, si nei og sette grenser, gå på treningssenter i rushtiden, spise kveldsmat, poste blogginnlegg, gå med bare armer, kjøre over broer, komme bare akkurat til tiden (ikke et kvarter før, for sikkerhets skyld), og mange, mange, mange, stadig færre ting jeg er redd for. 

Lykke til. Du har så godt av det! 

 

Livet vokser i vårbrune grøftekanter

Ok. Dette er ikke et innlegg for de våryre, bildene til tross. Jeg går rundt med et uttrykk som sier “ikke spør, bare ikke…” Det er ikke bare det sløve blikket, de sinte bevegelsene og den lutende holdningen som signaliserer at en konfrontasjon kan bli fatal. Tårene sitter løst, jeg har to dype, sinte rynker mellom øyenbrynene, nedadpekende munnviker, du klarer ikke møte blikket mitt, med mindre du kommer nedenfra. Jeg er sint, jeg er lei meg, jeg er redd, jeg er frustrert, jeg er motløs, og dagen blir stadig verre. Jeg har lyst til å gråte, eller skrike, eller knuse noe, eller løpe, eller helst alt på en gang. Så det skal jeg gjøre, eller noe annet, hva som helst jeg føler for, for følelser er viktig. Kvelden skal vies til følelsesutbrudd, Star Wars og å ta vare på meg selv. Og så, i morgen, skal jeg reise meg igjen og håndtere. 

Her kommer en liste over ting som påvirker:

– Terror. Jeg føler en bunnløs sorg over alle liv som opphører, alle steder som farges og forandres, alle liv som påvirkes, all frykt som vekkes, alle og alt som på et eller annet vis aldri blir det samme igjen. Samtidig blir jeg stolt og fylt med en slags varme over mennesket, som i møte med død, kaos og terror står sterkt og vokser i kjærlighet, nestekjærlighet, samhold og livsvilje. 

Alt annet på denne listen blir egentlig helt uvesentlig nå. Men likevel:

– Jeg har fått vite, eller bekreftet, noe helserelatert som rommer og påvirker mye mer enn andre kan forstå. Det spiller en rolle for alt som har vært og alt som er og alt som kan bli annerledes nå som jeg vet. Aldri har jeg blitt så lettet over en dårlig nyhet. Likevel har jeg heller aldri følt en så overveldende håpløshet som nå, i går, i dag. I morgen skal jeg reise meg igjen og håndtere. Det man vet kan man gjøre noe med. 

– Et dekkskift, faktisk et dekkskift som var en tidlig bursdagspresang fra bror, endte med flere dårlige nyheter. Disse ble jeg derimot ikke lettet over. Bilen kan ikke kjøres en meter, boltene går rundt og rundt i festene på det ene bakdekket, bremsetromler må byttes, verksteder er stengt, jeg er billøs. Det eneste som mangler nå, er den dårligste nyheten av dem alle: regningen. Likevel er jeg glad for at det ble oppdaget i dag, for det kunne gått så mye verre om hjulet løsnet i 100 km/t på vei til jobb en tidlig morgen. 

– Denne uken begynte så bra, med fokus på tilstedeværelse, velernæring, selvtillit, trening for overskudd og alt det der. Kort oppsummert: ikke sånn nå lenger. Skal avslutte uken med stil i morgen, som en perfekt sirkelkomposisjon over novellen “Kunsten å velge rett når alt går galt”. 

 

Enn så lenge, akkurat nå må jeg kun en ting: sette meg under et tre, som oksen Ferdinand, og lukte på blomstene, som like unnselig hvert år titter fram og bringer farge og liv til vårbrune grøftekanter i hauger av råttent løv. Livet fortsetter. 

 

La helsa mi være i fred!

En stk. utslitt kvinnekropp. Hvem er det sitt ansvar? Eieren av den utslitte kvinnekroppen først og fremst. Altså: mitt ansvar. 

Forrige uke var jeg intervjuobjekt i et debattinnlegg i Aftenposten om spiseforstyrrelser og treningssentre. Mine tanker, erfaringer og holdninger til tematikken er mange flere enn hva som fikk plass på trykk. I etterkant har jeg kjent at jeg ønsker å gå mer i dybden på problemstillingen, fordi jeg mener at absolutt alle, ikke bare de med et anstrengt forhold til trening, mat og kropp, påvirkes av det jagende samfunnet vi lever i i dag på en snikende, negativ og helseforringende måte. Vi må bli flere som stiller spørsmål, flere som går motsatt vei, flere som tenker etter og kjenner etter før vi følger strømmen, både i tanker, ord og handlinger. Det hadde vært spennende å høre deres refleksjoner og erfaringer rundt temaet, mine kjære kjente og ukjente lesere, så ikke nøl med å kommentere, snakke med hverandre, starte en diskusjon, lytte, sette ned foten, være modig.

I debattinnlegget var det også linket til et blogginnlegg jeg skrev i sommer. For første gang i min blogghistorie opplevde jeg å få noen usaklige og lite hyggelige kommentarer. Tre ting skjedde:

1. jeg ble overrasket, lei meg, sint, redd, skamfull, usikker og krenket – jeg følte.

2. jeg så på kommentarene med objektive øyne, og kom frem til at de egentlig ikke handlet så mye om meg, men om noe hos avsenderen. Jeg skilte person og sak, skilte meg fra dem, og så at min sannhet ikke er deres sannhet – jeg tenkte.

3. jeg svarte høflig og saklig på kommentarene, og ved det fikk jeg en følelse av å stå opp for meg selv og håndtere noe vanskelig på en konstruktiv måte – jeg handlet. 

Tre ting som til sammen gjorde hele forskjellen – jeg vant. Jeg vant over de automatiske onde sirklene jeg vanligvis ville blitt dratt inn i, og jeg vant selvfølelse og selvrespekt. Nå står jeg sterkere i meg selv. Egentlig er jeg nesten takknemlig for erfaringen. 

Over til temaet ansvarsfordeling i et helseperspektiv. 

I innlegget i Aftenposten var problemstillingen hva treningssentrene skal og kan gjøre om de blir bekymret for et medlems trening og helse. Noen sentre har egne ressursteam som skal fange opp og følge opp medlemmer som kanskje sliter med en spiseforstyrrelse eller på annet vis trener på en måte som ikke er helsefremmende. Det vitner om at problemstillingen både er utbredt og alvorlig, og at stadig flere blir bevisst på dette. Men på samme måte som at en matbutikk ikke kan følge med på hva kundene handler og gripe inn og blande seg opp i dine matvalg, kan ikke treningssentrene følge med på hva alle kundene gjør på trening, eller gripe inn og blande seg opp i dine treningsvalg. Litt forenklet kan vi si at en som lider av overspising eller bulimi aldri vil bli nektet å kjøpe mat i store kvanta i butikken, og at en som lider av anoreksi aldri vil bli tvunget til å kjøpe næringsrik mat. Treningssentrene sine muligheter til innblanding er også begrenset. De har ingen kontroll på hva medlemmene gjør i ubemannede tidsrom, fra vakt til vakt, ved andre treningssentre og utenfor senterets fire vegger. Det kan vi heller ikke kreve. 

Så hvem har ansvaret på matbutikken? Hvem har ansvaret på treningssenteret? Hvem har ansvaret for min helse, din helse og vår helse? Det er mitt ansvar, ditt ansvar, vårt ansvar. Barn er voksnes ansvar, mens voksne har ansvar for seg selv, på alle områder. Alt fra helsehjelp, matpakke, inntekt, hviledager, boligstøtte og utdanningsveiledning til forsikringer, barnehageplass, pensjon, frisk luft og skattemelding, det er enkeltindividets ansvar å ordne seg eller søke støtte til. Men. Det er et stort MEN. Vi har alle et felles ansvar for andres helse ved å forsøke å ikke skade. 

Det er et stort ansvar, for helse er et vidt begrep som omfatter hele mennesket: fysisk, psykisk, sosialt og åndelig/kulturelt. Et raskt søk på begrepet “helse” på google, viser et litt mindre nyansert bilde

Ta en titt selv! Google begreper som helse, sunnhet, trening, kosthold, livsstil, og se hvilke bilder som dukker opp. Det er mye kvinnekropp, målebånd og vekter, grønnsaker, vann og hjerter som pumper jern.

Helse er ikke lenger noe vi har, det er noe vi må strebe etter med en allmenn oppfatning om at det vi allerede gjør ikke er godt nok. Helse har gått fra å være individuelt og sammensatt, til å bli generalisert, fysisk, konkretisert og sunnifisert. Helse er status, helse er business og helse er til stor forvirring. Helse forbindes med samvittighet og mestring, selvbeherskelse og flinkhet. Helse har blitt for stort og dermed for lite ved at helse omfatter alt, og hvert minste lille valg avgjør om du er på den gode eller dårlige siden av helsebarometeret. Valgte du sofaen eller valgte du knebøy? Valgte du pizza eller valgte du salat? Valgte du kaffe eller valgte du grønn te? Valgte du løping eller valgte du gange? Valgte du sjokolade eller valgte du selleri?  Valgte du skjerm eller valgte du bok? Valgte du banan eller valgte du grapefrukt? Valgte du mager eller vanlig variant? Valgte du tidlig morgen eller valgte du sen kveld? Kanskje valgte du det du trengte, altså det som var riktig for deg, men målt mot helsetyrannen valgte du feil, for du kunne valgt bedre. 

Nåtidens helse definerer og setter i bås, den skaper usikkerhet og overopptatthet, den endrer fokuset fra det opprinnelige helseperspektivet til det kommersielle helseperspektivet. Psykiater Finn Skårderud peker på en skremmende utvikling: «Vestlig kultur er en risikokultur med sitt overfokus på kroppen som symbol på psykologisk og sosial mestring». Helse har blitt kultur, helse har blitt kropp og kropp har blitt selve bildet på vellykkethet, ikke bare rent fysisk, men som mestringen av livets psykiske og sosiale aspekter også. I enkelte miljøer på sosiale medier, florerer det motiverende slagord som “Eat-sleep-squat-repeat” og “Great bodies aren’t born, they are forged”. Sunn mat og hard trening har blitt selve kilden til det gode, sunne og helsebringende liv, men hva med resten? Resten av helseaspeket ble borte, sunn fornuft ble borte, andre arenaer vi kan oppleve mestring og livskvalitet blekner bort så lenge vi valgte pølsefest og film med barna framfor gønnkålchips og spinning.

Vi kan til en viss grad verne oss fra usunne helseoppfatninger ved å bevisst velge hva vi utsetter oss for av holdninger, bilder og tekst, hvem vi velger å sammenlikne oss med og hvilken standard vi forsøker å leve opp til, men likevel ikke. Det kan hende jeg er for farget av alt og alle jeg lar meg påvirke av, slik at mine referansepunkter ikke er representative for den generelle befolkningen, men likevel, jeg kan ikke unngå å høre snakket, se bildene, lese reklamene, puste inn angsten for fett, for sukker, for gluten, for karbohydrater, for magefett, for laktose, for svakhet, for livsstilssykdommer, for latskap, for fedme, for mislykkethet, for usunnhet, for uhelse. Denne angsten siver ikke bare ut av sosiale medier og i glansede blader, den ligger i luften rundt middagsbordet, summer på bussen, svettes på treningssenteret og diskuteres i klatrestativet på barneskolen. Jeg kan logge av alt jeg orker, men noe eller noen vil alltid nå meg med budskapet: det kan aldri bli godt nok. 

Og det er her ansvarsfordelingen kommer inn. Jeg har ansvar for min egen helse, du har ansvar for din. Samfunnet gjør mange grep for å bedre befolkningshelsen, tilrettelegge for god, uavhengig og usponset informasjon og veiledning og ved å sette helse på dagsorden. Likevel er vi preget av en uendelig mengde informasjon fra objektive eller subjektive kilder, som enten vil hjelpe oss eller tjene penger på oss. Hvem som helst kan skrive hva som helst når som helst hvor som helst for hvem som helst å lese, og de som roper høyest og mest bastant er kanskje de vi absolutt ikke burde lytte til. Hvem som helst blir usikker. Hvem har rett, hva er riktig, hvem kan jeg stole på, hvem vil meg godt og hvem vil ha pengene mine? Hvem vil hjelpe meg og hvem vil påvirke meg til å velge annerledes i deres favør og fortjeneste? I usikkerheten sås det vekst til å høste inn, men hvem sitter igjen med gevinsten? 

Det er dette jeg sikter til med det felles ansvaret vi har for egen og andres helse ved å ikke skade. Her snakker jeg ikke om det å konkret skade noen fysisk, men skade gjennom å bidra til usikkerhet, uoppnåelige og ekstreme idealer, feil fokus og subjektiv, bastant feilinformasjon. Dette ansvaret er det lett å miste grepet om i den stadig voksende businessen som helse er. Treningssentre har ikke bare ansvaret for å redde sykelig undervektige og overtrente medlemmer fra å svime av på tredemølla, de har ansvaret for at alle medlemmene på senteret skal få et sunt bilde av hva trening er og kan være i et helseperspektiv. Plakater med slagord som skal motivere, kommentarer og påstander for å få gruppetreningsentusiastene til å presse seg enda hardere, de gjør ofte mer skade enn gagn. De rammer ikke bare de som allerede har et anstrengt forhold til kropp, vekt og trening, de rammer alle og gjør at anstrengte forhold blir den nye normalen. Det syke normaliseres, alle blir ikke spiseforstyrret, men svært mange og stadig flere blir forstyrrede spisere, forstyrrede trente, forstyrrede kropper i et forstyrret sinn. Relasjonen mellom kroppen og selvet blir noe skummelt, et enormt forbedringspotensiale som aldri kan forenes i godt nok for meg, godt nok for deg.

Medier, forbilder, sosiale medieprofiler, foreldre, kjendiser, trenere, storesøsken, idrettsutøvere, voksne, lærere, venner, naboer, leger, reklame, mannen i gata, vi har alle et ansvar. Som enkeltpersoner må vi våge å møte informasjon med et kritisk blikk. Stopp opp og tenk etter: hvem sier hva til hvem i hvilken kanal? Hva sier jeg, hva sier du? Jeg har tro på enkeltindividets evne til holdningsendring, til påvirkning og til støtte. Vi må bli flere som stiller spørsmål. Flere som gjør det som føles riktig for seg og sin kropp i sitt liv. Vi må lære å lytte mer til kroppen enn til ytre påvirkning. La helsa mi være i fred!